Hvis jeg var Beathe

Ullsokker

2009-01-12T21:40:00.002+01:00

Det er nesten flaut å ha det så bra som man kan ha det. Ja, det må jeg si. Ikke fordi jeg ikke klarer å sette pris på det, men fordi det er så mange grusomme skjebner. Uff, nei, det var ikke dette jeg ville si. Jeg tror jeg kan hjelpe verden, ikke redde den, men gjøre mitt. Jeg skal også gjøre det. Og i mellomtiden, altså, mellom her og der, kan jeg bare nyte at jeg har det bra, slik som i dag.

Jeg er ute med en venninne. Vi drikker Cola, røyker, snakker sammen på en fin og trivelig café. Omringet av søte gutter. Herlig, tenker jeg. Og det er høstvær midt i januar. Genialt, tenker jeg. Koselig, sier hun. Søtt! Klokken tikker mot ni og jeg blir kald og fuktig på føttene. Jeg sier jeg vil hjem, og hun synes det er greit. Vi går til hvert vårt. Jeg kommer inn døren, hiver av meg skoene, drar av meg sokkene, finner noen nye, ser på disse nye sokkene og tenker: jøss, helt friske, nyvaskede sokker. Bare mine. Drar dem på føttene mine og supplerer med et par ullsokker. Og det er nok. Jeg har det fantastisk. Føler på følelsen av at føttene sakte varmes opp mens jeg ser på rundstykkene i ovnen som er på akkurat samme sted. Sakte varmes de opp. Jeg tar dem ut etter tolv minutter og spiser dem med makrell i tomat og har det bare bra.

Jeg har det bare bra jeg, tenker jeg, skriver jeg, sier jeg. Og smiler.

Det er nesten flaut, men det er da vitterligen ikke flaut. Og jeg må få lov til å ha det bra. Jeg bor i verdens vakreste, rikeste, herligste land. Jeg har det så bra at jeg må si det. Det er min plikt!

La oss ha det bra sammen (åja, jeg vil ha det bra med deg)!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Når det ene overskygger alt det andre

2008-10-04T18:19:00.002+02:00

Han forlot meg for fem dager siden. Vi satt på en restaurant og han hadde allerede gitt meg et forvarsel. Dagen i forveien sendte han en sms. Det sto: I morgen blir dritt. Da hadde vi allerede planlagt restaurantbesøket, og jeg undret meg over hva han mente. Hvorfor sier du det, skrev jeg. Fordi jeg må, svarte han. Jaha, tenkte jeg. Og så begynte magepinen. Den natten sov jeg dårlig.

Nå overskygger dette ene alt annet. Jeg tar meg i å sjekke Facebookprofilen hans hvert femte minutt. Jeg ringer ham altfor ofte (han sa: du kan ringe meg når du vil) og jeg sender meldinger. Han svarer og det er jo fint, men jeg blir paranoid og tror ikke egentlig at han ønsker all oppmerksomheten. Ikke nå. Han sier han er glad i meg, at det er ting han må finne ut. Det er ingen annen. Neivel. Men jeg tror det ikke. Han sverger. Jeg tror det ikke. Det gjør bare vondt inni meg, og jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det, og mine forsøk på å finne distraksjoner mislykkes totalt. Det eneste som har hjulpet meg så langt er jobben. Jeg jobber mye. Jeg ber om ekstravakter og får noe, og det hjelper så mye, men kanskje er det bare en kortsiktig løsning, for med en gang jeg kommer hjem er alt ved det samme og smerten er tilbake og jeg sliter. Jeg sliter så jævlig, kjære verden. Jeg lugger meg i håret, men selv om det svir i hodebunnen er det magepinen som tar overhånd og jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater meg selv og jeg hater livet mitt. Og likevel vet jeg at jeg ikke må gjøre nettopp det. Fornuften forteller meg akkurat hva jeg bør tenke, gjøre og føle. Men hjertet henger ikke med. Jeg fikser det ikke. Jeg har en smerte i sjelen og den går ikke bort.

Hvorfor gjorde han dette mot meg? Han sier han føler seg jævlig. Men jeg føler meg jævlig. Han ber meg ikke om å hate ham, og jeg skulle bare ønske jeg klarte det, men jeg fikser det ikke. Jeg er så glad i ham og jeg vil ha han tilbake! Men det får jeg ikke. Ikke nå. Kanskje senere, sier han. Jo, men hva har skjedd med meg senere? Når er senere? Jeg er så redd for å bli en jeg ikke vil være! Jeg er redd, ja, det er hva jeg er. Redd for ensomheten. Og trist er jeg. Og deprimert er jeg. Men selvsagt ikke deprimert nok til å få hjelp hos en profesjonell. Det gjenstår bare å hjelpe seg selv, men jeg orker det ikke nå.

Nå sjekker jeg Facebookprofilen hans igjen. Han skriver at han er trøtt etter trening. Så jævlig trivielt! Hvordan klarer han det? Han får meldinger på veggen sin. Folk sier hei, og han svarer. Jeg orker det ikke! Jeg sender sms. Han svarer. Jeg ringer. Han svarer. Jeg føler meg uønsket. Han sier jeg ikke er det. Bare ring, sier han. Ja, jøss!

Hvis det ikke dreper meg, hva da?
Åh, hvis jeg var Beathe!

Bulle sløver i solen

2008-08-01T18:15:00.002+02:00

Her sløver Bulle i solen. Og det samme gjør jeg. Det er deilig med sommer og det er deilig med fri. Jeg sløver med en god bok og jeg sier ikke hvilken - ikke ennå - og jeg renser tankene og det er deilig og jeg vet jeg lever og jeg vet jeg har det bra, for det er sommer nå, og enda litt til.

God sommer ønskes fra
Åh, hvis jeg var Beathe!

Aftermath

2008-07-27T10:20:00.003+02:00

I natt danset jeg på asfalt, linoleum og vinyl! Grünerløkka var min scene, livet var mitt spill. Med T og typen var vi på en uformell barturné og drakk drink etter drink. Jeg husker ikke alle navnene jeg drakk, men jeg kan fremdeles føle bivirkningene. Det gjør ingenting, for det var virkelig verdt det. Jeg hadde på meg en gammel svart kjole fra H&M som muligens er på grensen til å være vulgær i sin (mangel på) lengde. Men jeg følte meg bra, og jeg hadde det bra.

Utrolig varmt var det også, og guttene gikk i åpne skjorter og jeg druknet i vakre fjes og kropper. På dansegulvet danset jeg med T, we go way back, og det var tydelig at vår entusiastiske dans hadde en reell smitteeffekt på resten av gulvet, for det tok av etter hvert. En gutt la til og med an på meg, og jeg lot ham få leke seg litt, men ikke for lenge. Jeg kan se for meg at hvis han hadde hatt en blogg, ville det stått noe sånt som: Jeg hadde henne i min hule hånd, og så - poff - she was gone. Hihi.

Nei, jeg må legge meg nedpå. Jeg hadde tenkt å skrive noe mer, men jeg klarer det ikke. Jeg drikker vannglass på vannglass og har skrudd bordviften på full guffe. Naboungene skriker og later ikke til å ha noen ansvarlige foreldre akkurat i disse morgentimene en varm søndag i Juli. Jeg forstår dem. Det er greit. Men jeg må sove, jeg må sove denne hodepinen vekk! Og jeg må drømme, bare litt til, om dans på høye hæler med spotlights og the audience's full attention!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Parken, den med gresset og solen.

2008-07-26T11:19:00.002+02:00

Jeg våknet av en diger maskin i dag. Den bråket noe forferdelig, og jeg bannet, ja, jeg gjorde det. Men så ombstemte jeg meg. Jeg ville ikke være sur i dag. Jeg vil jo være glad! Jeg reiste meg opp i sengen og hoppet to-tre ganger før jeg hoppet ut av sengen og landet mykt på gulvet - jeg lander alltid mykt, det er det beste jeg vet. Gulvet var ganske kaldt og det er deilig for ute er det noe helt annet enn kaldt.

Nå har jeg tenkt å ta på meg de fineste sommerklærne jeg kan finne i skapet mitt og gå ned til parken, den med gress og busker i, og mange kjekke gutter med bare overkropper. Og solen steker meg brun og deilig. Jeg gleder meg, men jeg må finne en bok og jeg må finne et håndkle og solkrem.

Jeg har forresten en innrømmelse å komme med. For noen uker siden fikk jeg smake snus av en jente på jobben, en sånn Moccasak, og nå er jeg så smått blitt avhengig. Har en lilla boks i vesken min as we speak, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. For et par dager siden våknet jeg med bittelitt vondt i tannkjøttet og var overbevist om at jeg hadde fått tannkjøttkreft. Jeg blir nok veldig engstelig litt for fort.

Kom på en ting til. Jeg har, som mange andre, skaffet meg iPhone. Fikk det for halvannen uke siden. Nå skal jeg fylle på med litt ny musikk før jeg går ned i parken. Hvis du som leser dette er en kjekk gutt og du vil møte meg der, er det jeg som er snart brun, med en lilla boks på høyre siden og en brun bok på venstre siden. Håndkleet mitt (jeg har funnet det frem nå) er et digert MLP-håndkle. Jeg tør ikke fortelle hva MLP er. Jeg er tross alt over tretten. Men vi sees.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Sluttet å skrive?

2008-07-26T01:16:00.002+02:00

For to år siden skrev jeg at jeg hadde sluttet å skrive. Jeg løy ikke. Jeg sluttet faktisk å skrive. Men hva skjedde? Jeg brakk benet, møtte en type som bedro meg, og søkte en jobb jeg aldri fikk. Jeg er ikke arbeidsledig nå, det går bra med benet, men jeg er fremdeles single, og får altfor lite oppmerksomhet. Jeg trenger oppmerksomhet, helst den samme oppmerksomheten som Blondinbella får, og jeg vil også ha mitt eget wikipediaoppslag. Det vil jeg!

Men hva er det som skjer med venninnene mine? De går i barndommen. K har begynt å leke med de små ponnyene sine igjen, og hun snakker om dem hele tiden, akkurat som i gamle dager. P er forelsket for ørtende gang, og snakker ikke om annet, og hun minner meg om den gangen hun var fjorten. Herregud, det er snart ti år siden. Vel, ikke ti år, selvsagt ikke, men ikke langt unna (JEG BEGYNNER IKKE Å BLI GAMMEL!).

Hvor finner jeg drømmegutten? Hvordan? Jeg trenger oppskriften. I bytte har jeg oppskriften på verdens beste vafler (med svært få kalorier). Denne varmen gjør meg gal. Og jeg vil så gjerne ri.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Slutt.

2006-02-28T17:02:00.000+01:00

Jeg har sluttet å skrive. Nå bare puler jeg. Vil du pule? -> barebeathe@gmail.com

Hei lørdag

2006-01-21T12:38:00.000+01:00

Usj, lørdag allerede. Jeg var ingensteder i går, og gjorde derfor ingenting nevneverdig. Dette resulterte i at jeg havnet i sengen rimelig tidlig, forsåvidt uhyre tidlig til å være fredag (helg, hallo), men kjedsomhet kan drive enhver til vanvidd.

Hva skjer så?

Lørdag overrasker meg allerede klokken 07. Øynene mine slår seg opp og nekter å lukke seg igjen. Jeg snur meg over på magen og legger puten over hodet, men til ingen nytte. Jeg nynner en eller to sanger. Jeg tenker på fine gutter. Jeg kaster puten i frustrasjon, noe som bare resulterer i at fjernkontrollen til TV'n faller i gulvet og formerlig eksploderer i den forstand at batteriene flyr til hver sin kant av rommet. Var ikke annet å gjøre enn å stå opp da nei.

Hva gjorde jeg så?

Jeg sto opp. Hallo lørdag!

Hva nå?

Jentefest i kveld. Det kan bli kos, hvis jeg ikke sovner etter det første glasset. Jeg tror jeg er pent nødt til å finne på noe lurt så jeg kan ta en liten middagslur utover dagen, og liksom komme i form til kvelden. Kanskje stikke en tur på trening. Ja, det var en idé.

Vel. Hvorfor fortelle alt dette?

For å fylle minuttene. Jeg kjedet meg, ok? Jeg ville bare si det. Det går bedre nå. Takk, kjære dagbok :-)

Åh, hvis jeg var Beathe!

Lenge leve unge mennesker!

2006-01-20T15:44:00.000+01:00

Fy faen!

Han roper. Han er fem centimeter fra hodet mitt og roper. Jeg lurer først på hva slags idiot dette er, før jeg lurer på hva han har drukket, for det lukter ikke spesielt godt av ånden hans, og nå vil han kline.

Fy faen som du kler dette rommet!

Et flott kompliment, kan jeg tenke i ettertid, og det er vel kanskje noe i det de sier om in vino veritas, men akkurat der og da, alle forhold tatt i betraktning (hans dårlige ånde ett av disse forhold), hørte jeg ikke et kompliment, men følte trommehinnen på grensen til å sprenge. Jeg var kanskje ikke hundre prosent edru selv, men jeg var såpass at jeg forsto at dette var mitt cue, som de sier. Mitt cue for å stikke.

Noen timer tidligere hadde vi vært på en fest i en noe mørk bule. Det var en venninne av meg (DU VET HVEM DU ER) som hadde invitert meg, og lovet meg at dette skulle gå så bra så, jada, ingen gærninger her, neida. Men hvem var det som var så heldig å møte på en underlig skrue som bar navnet Fridtjof. Bare navnet burde jo ha sendt ut noen signaler, men jeg hadde drukket, og jeg kan ikke nekte for at han var fin å se på. Svart bustete hår på et vakkert ansikt med blå øyne man kunne drømme seg bort i. Og det var noe med overleppen hans. Den tiltrakk meg, jeg kan ikke helt forklare det, men noe var det, og jeg likte oppmerksomheten han ga meg. Likevel var det ikke et genialt trekk å takke ja til en invitasjon hjem til ham. Jeg unnskylder meg nok en gang med at jeg hadde drukket og at han var ustanselig fin!

Fine Fridtjof og lille, søte Beathe på vei til et bokollektiv som skulle vise seg å romme mange fargerike rom, ikke spør meg hvorfor. Rommet hans var turkis, og det var vel fordi jeg var ikledd en grønn kjole og blå perler, at han serverte sitt kompliment, men dette rommet, og badet som jeg allerede hadde besøkt, fortalte meg noe om at de som bodde her (jeg håpet jo at det var flere enn bare Fine Fridtjof) ikke var helt som oss andre, hvem nå enn vi er.

Jeg må gå.

Jeg prøvde å si det med en mild stemme, så han ikke skulle tenne på alle plugger og bli fra seg av sinne eller noe, man vet jo aldri med disse gærningene. Men Fine Fridtjof ble ikke sint, han reagerte nærmest ikke, men sa i stedet at det var helt greit, at jeg var fri til å gå når som helst, det var ikke som om han skulle holde meg kidnappet eller noe, og så lo han en alldeles vidunderlig latter. Jeg spurte ham om han hadde noe å drikke, helst vann eller Farris, og han smilte og forsvant, og var tilbake på et blunk, med et glass hvis innhold bruste, samt raslet på grunn av isbitene han så omtenktsomt hadde lagt i bunnen. Jeg takket ham og drakk alt i en slurk. Han tygget nå på en tyggis, og jeg tenkte at ånden hans ikke kunne være så gal nå lenger, for han var så fin, og jeg fikk det for meg at det ikke kunne skade å kysse ham litt. Jeg tok selvfølgelig fullstendig feil. Det vil si, ikke fullstendig feil, for ånden hans var blitt bedre, så der hadde jeg rett, men det skadet nok å kysse ham bare litt, for litt ble til mer, og bare kyssing ble til noe annet, og for å gjøre historien kort og ikke så altfor pirrende for den skjøre leser, våknet jeg neste morgen i sengen ved siden av nakne Fine Fridtjof. Problemet var at jeg ikke visste hva jeg følte. Var jeg glad? Var jeg lei meg? Angret jeg? Nei, jeg angret ikke, absolutt ikke, det var godt, det var riktig, og unge mennesker må få leve. Lenge leve unge mennesker!

Jeg skrev en lapp til ham og la den i sengen, før jeg gikk på badet og fikk kledd på meg og stelt meg litt, før jeg kom ut på gaten og praiet en drosje og kom meg hjem. Det er noen dager siden nå, og han har fremdeles ikke ringt, men det er helg nå, og nye muligheter byr seg. Jeg sier det igjen: lenge leve unge mennesker!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Snart Jul!

2005-11-30T17:32:00.000+01:00

Kjøpte meg 'Lys i mørket' i dag. Oslo Gospel Choirs jule-cd med Bjarte Hjelmeland og Mia Gundersen. Den er virkelig fin, og den har satt meg i den nødvendige førjulsstemningen. Som om ikke det var nok, har snøen falt, og vinteren virkelig kommet for fullt. Selv om det betyr at jeg må belage meg på kalde føtter og kanskje til og med litt snømåking, betyr det også at solen - de få timene den møter opp - skinner fint i snøen og lyser opp dagen, akkurat nok til å spre glede.

Halv skatt er det også denne måneden (altså, Desember) og det er ingen tvil om at det er en fin ting, med tanke på hvor lav lønn jeg har fra før, og hvor mye de faste utgiftene later til å vokse for hver måned. Spesielt med tanke på alle julegavene jeg skal kjøpe, er det absolutt fint med litt ekstra å rutte med. Nå gjenstår det bare å se om pengene holder. Jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal kjøpe til de fleste, noe jeg selvsagt ikke kan avsløre her, da noen av dere helt garantert ikke vil klare å motstå fristelsen til å lese dere frem til hva dere kan forvente dere under juletreet i år. Men gavene blir fine, så mye kan jeg i det minste si. Og dessverre veldig dyre.

Men jeg har i hvert fall store planer om å shoppe inn det meste førstkommende helg, slik at jeg kan si meg ferdig med julehandelen for i år, selv om jeg vet at jeg kommer til å glemme noe til siste liten. Det er i hvert fall typisk meg. Men jul er gøy!

De har pyntet så fint nede i byen nå. Julegaten lyser opp den så altfor mørke ettermiddagen, og jeg kan ikke annet enn å smile av noen av de merkverdige nissene og dvergene noen har satt opp utenfor butikkene sine. Selv om jeg vet at jul, for mange, ikke bare er kjærlighet og glede, synes jeg det bare er på sin plass å fokusere på de gledene julen tar med seg. Det er nok av folk som utbasunerer sin skuffelse og lidelse på ymse bloger der ute, og noe sånt akter jeg ikke å stå for, spesielt ikke i disse romjulstider. At det er desember allerede i morgen, er mer enn jeg kan begripe. Hvor er det blitt av all tiden? Én ting er sikkert. Den må ha forta seg!

Fordi jeg er interessert og nysgjerrig på hvilke planer dere lesere har gjort dere for julen, hadde det vært kjempekoselig om dere skrev noen kommentarer til dette innlegget og fortalte om deres planer. Jeg, for min del, skal feire hjemme med familien, med mye god julemat og masse fine presanger. Jeg har ikke ønsket meg noe spesielt til jul, for jeg synes det er mye morsommere å gi gaver enn å få dem, men jeg er sikker på at jeg får noe fint også i år. Gleder meg kjempemye til å komme hjem og hjelpe mamma med siste bit av julebaksten og de resterende forberedelser til alle juleselskapene. Det blir feiende flott! Ikke minst blir det gøy å overvære mine to småsøskens åpning av presangene. Og selvfølgelig å møte venninnene mine til gløgg og jenteprat!

Jeg kjenner virkelig på kroppen nå hvor mye jeg gleder meg. Det var kanskje ikke så lurt å si at tiden har fortet seg likevel, for nå lurer jeg virkelig på om tiden kommer til å snegle seg frem til julaften likevel, som en slags hevn. Det er typisk. Men det gjør meg ingenting, for det gir meg bedre tid til innkjøp og forberedelser:)

Vel, sett i gang. Fortell meg: hva er deres planer?

God Jul!
Åh, hvis jeg var Beathe!

INXS: Switch

2005-11-23T13:52:00.000+01:00

INXS slipper i disse dager sitt første album på snart 10 år. Jeg er ingen dedikert INXS fan eller noe sånt, men er tilhenger av god musikk, og jeg må si jeg har vært litt nysgjerrig på dette albumet, spesielt fordi det er interessant å se om INXS kan overleve som band etter at deres vokalist, Michael Hutchence, begikk selvmord i 1997. Det finurlige her, er at metoden bandmedlemmene i INXS valgte å følge for å finne frem til sin nye vokalist, rett og slett var et realityprogram som ble vist på den amerikanske tv-kanalen CBS tidligere i år. Vinneren av denne konkurransen ble en mann i 30-årene som nå kaller seg J.D. Fortune.

INXS' nye album heter Switch og skal etter alt å dømme slippes i slutten av November, men jeg er så heldig at jeg har hørt på albumet i sin helhet, og tenkte det var på sin plass med en aldri så liten anmeldelse, Beathe-style!

Det første som slår meg, er den umiddelbare INXS-følelsen jeg får av å lytte til albumet. J.D.'s vokal er i perfekt symbiose med INXS-lyden, og man kjenner ingen umiddelbar lengsel etter gode, gamle Hutchence, selv om det hadde vært fint å fremdeles ha ham i live.

Albumet inneholder elleve sterke låter, hvorav den første singelen "Pretty Vegas" ble sluppet ekslusivt på iTunes Music Store en gang i oktober. Dette er helt klart en av albumets sterkeste låter med den ultimate INXS-lyden, og alt føles riktig. Men albumet er spekket med andre gode låter. Mine favoritter er nok "Afterglow", "Hot Girls", "Remember, Who's Your Man", "Like It Or Not". Albumet avsluttes med en låt skrevet om Michael Hutchence, "God's Top Ten". En flott liten perle av en sang, hvis det er lov å skrive noe sånt. Men fin er den.

Det eneste jeg stusser ved med albumet, er at mange av melodiene gir meg litt assosiasjoner til Depeche Mode, ikke at det er noe galt i det, jeg bare lurer på hvorfor, og ser frem til å lese noen av disse journalistekspertanmeldernes eventuelle synsinger i de baner.

Disse låtene er å finne på albumet:

"Devil's Party"
"Pretty Vegas"
"Afterglow"
"Hot Girls"
"Perfect Strangers"
"Remember Who's Your Man"
"Hungry"
"Never Let You Go"
"Like It Or Not"
"Us"
"God's Top Ten"

Et terningkast hadde sikkert gjort seg, men jeg er ingen vaskeekte anmelder, og dessuten er jeg noe anfektet av mitt gode humør i dag, hvilket vil si at et terningkast nok ville ha resultert i en sterk 5'er, men jeg mistenker at jeg for eksempel i morgen ville ha kastet en god 4'er i stedet. Men albumet er flott, så her er det bare å glede seg. I mellomtiden kan du faktisk lytte til albumet her.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Trær snakker ikke. De dør.

2005-11-22T15:08:00.000+01:00

I morgen må jeg tenke på noe annet.

Kreft dreper. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som dør av kreft hvert år, verken på landsbasis eller på verdensbasis, rett og slett fordi det ikke interesserer meg. Statistikk er bare tall, og det forteller meg ingenting om hvordan det må føles å miste noen man står nær, til en sykdom vi i mange tilfeller ikke har noen kur mot. Og akkurat nå ligger en kvinne og dør - sakte - i en sykehusseng, fordi tiden renner ut for henne, og ingen har annet å si enn beroligende ord, som ikke hadde beroliget dem selv hvis de var i en lignende situasjon. Din død er din død alene. Denne kvinnen er mamma. Ikke min mamma, men min venninnes mamma, og jeg finner ikke ordene som kan beskrive hennes følelse av fortvilelse og sorg. Jeg bare vet at de er der, i henne, og at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Og denne tanken kan treffe meg i hjernebarken idet jeg våkner en morgen og tenker at jeg ikke vil stå opp, fordi jeg ikke har lyst. Tanken blir noe sånt som: Beathe, du lever, kom deg opp og gjør noe ut av denne dagen. Det finnes andre som misunner deg muligheten! Og så tenker jeg at joda, jeg forstår jo det, men at det likevel ikke hjelper meg, og så føler jeg meg som et dårlig menneske.

I morgen vil jeg smile.

En venn av meg har det heller ikke så lett for tiden. Jeg tror han er truffet av en høstdepresjon eller noe som i hvert fall ligner på et slikt fenomen, for han gjør ikke det han bør gjøre, som å lese til eksamen, som å smile en gang i blant, og å rett og slett tenke positivt om folk. I stedet har han låst seg fast i en tilstand hvor det er noe galt med alt og alle, også ham selv, og han finner ikke veien ut, og han snakker om selvmordstanker, om å verve seg i fremmedlegionen, han ser etter enhver mulighet for å slippe unna livssituasjonen, som ikke er stort verre enn din eller min, men han bare orker den ikke lenger. Han orker ikke seg selv. Og han forstår det ikke, for han kan se at han bør ha det bra, eller i det minste helt ok, men han får det ikke til. Han har på sett og vis gitt opp, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For han forstår det like godt som meg; han bare gjør ikke noe med det.

Og sånnsett står de historiene i sterk kontrast til hverandre. Den som dør, vil leve. Den som lever, vil dø.

I morgen skal jeg leve. I dag er jeg død.

Og så er det meg da. Midt opp i det hele. Jeg tenker på hun og jeg tenker på ham, men jeg vet at det ikke er stort jeg kan gjøre, annet enn å forholde meg til disse to ulike situasjonene på en slik måte at jeg verken fremprovoserer det ene eller det andre. Jeg må holde meg rolig, og midt oppi det hele må jeg leve mitt eget liv, og gjøre meg opp en mening om hva jeg føler for dette livet. Og jeg vet ikke. Trærne utenfor vinduet snakker ikke. Men jeg vet at de en dag vil dø.

I morgen er dagens tanker allerede historie.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Jeg har en tanke og den er min

2005-11-01T12:30:00.000+01:00

Tittelen sier ikke alt, for den sier ingenting, det vil si intet mer enn at jeg har en tanke og at denne tanken er min. For det er jeg som har tanken og derfor er den min, og fordi jeg er den jeg er, vil jeg beholde tanken for meg selv, slik at den fortsetter å være min og bare min, men jeg skal avsløre så meget som at den er fin, uendelig fin, og ubegrenset i sin bredde, men likevel ikke fullt så vid at den løses opp i et løst drømmende fantastisk delir, men som altså i stedet er en rasjonell og fornuftig og grensesprengende tanke, for det er den vitterligen. Grensesprengende. I mitt univers er den i det minste det, og videre vil jeg avsløre så meget at den betyr mye for selve definisjonen av dette univers som jeg da kaller mitt eget, og hvor jeg har det fint, så fryktelig fint.

Tanken er altså min.

Og fordi tanken er min og veldig fin, fylles jeg av en glede jeg ikke kan noe for at jeg må dele. Og jeg deler den slik:

I. Usaklig Glede

Et lite høstblad landet på mitt bryst
jeg forsto så lite, men jeg følte lyst
virilitet er ikke høstens vaskeseddel,
men vi leser for mye inn i en tøddel,
for følelsen av tomhet er tung å bære,
og av intet er det intet å lære.

II. Saklig Glede

Berør meg, berør meg
slik du har gjort det før.
Vis meg, fortell meg,
alt det du egentlig gjør.
Nei, vent, la meg si det:
Du bringer frem i meg
min aller beste side!

III. Glede

Jeg er glad og jeg trenger ingen god begrunnelse, for jeg føler bare glede.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Indianersommersøndag

2005-10-16T14:21:00.000+02:00

Det er ikke mange fjær å se, men det er en indianersommersøndag, og ordet er like langt som det er fint. Si det høyt: Indianersommersøndag.

Det er indianersommersøndag og jeg sitter her og hører på Guns 'N' Roses av alle ting. Det var i grunn ikke meningen å mimre, for jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til denne gruppen - trodde jeg. Men så viser det seg at idet jeg setter på Appetite for Destruction, som en kompis har vært så snill å låne meg, begynner følelser og blande seg med tankene. Små glimt fra barndommen dukker opp, og disse glimtene fortoner seg som små støt av forelskelse. Gode sådan.

Andreas het han visst. Foreldrene var skilt og faren hans jobbet i forsvaret, jeg aner ikke hva han gjorde der, men han var i hvert fall mye borte, og Andreas satt mye alene hjemme. Jeg husker godt den første gangen han spurte om jeg ville bli med ham hjem og se Top Gun. Jeg ante ikke hva det var for noe, men han forklarte meg at dette var en film, en actionfilm ispedd noe romantikk. Javisst, det kan jeg gå for. Det gjorde jeg i hvert fall den gang. Og der satt vi da, to store små barn, tett inntil hverandre, foran denne filmen, med saft og kjeks. Jeg kan ikke si jeg forsto mye av den filmen, jeg tror ikke en gang jeg likte den, men jeg likte å være der, i sofakroken, og saften smakte champagne og livet var søtt. Det var da han ville spille musikken han likte. Og selv om jeg ikke kan huske å ha bitt meg merke i det den gang, skjønner jeg nå at det må ha vært låter fra dette albumet. Låter som Welcome to the Jungle, Paradise City, Sweet Child O' Mine og Anything Goes, for de svir litt; ja, du vet, den bittersøte svien. Og jeg finner det merkverdig godt.

Slik kan altså en fullstendig vilkårlig indianersommersøndag arte seg.

Oh won't you please take me home!
Åh, hvis jeg var Beathe!

Der to liv møtes; Skildring

2005-09-30T17:00:00.000+02:00

Mellom tunge fjell i et av Norges vakreste landskap i mitt livs vakreste høst satt jeg i en buss på vei ingensteds og konverserte med en ikke så alminnelig pike med snertne lepper og intense øyne. Samtalen hadde en stund stagnert rundt et tema jeg ikke kunne så fryktelig mye om, og jeg begynte å ane en tomgang før den plutselig tok en ny vri og penset inn på noe jeg virkelig interesserte meg for, og som det altså skulle vise seg at denne piken interesserte seg minst like mye for, om enn på en litt annen måte enn meg selv, men likefullt interessert og fullstendig med på min egen tankegang, dog på sin måte, lik jeg hadde min måte, for slik er det mellom mennesker som måtte mene, tro og vite at de forstår hverandre. Det foregår ting på flere plan. Og sånn må det vel også være. Om det ikke er så, lot jeg det i hvert fall være slik, for noe annet ville neppe gitt større mening enn at bussen akkurat i det øyeblikket stanset uten å åpne dørene, omringet av en Europavei fullstendig blottet for trafikklys eller Stopp-skilt. Vi så på hverandre, Beathe og jeg, hun smilte noe skjevt og jeg vet ikke hvordan jeg reagerte på dette, men vi var allerede i gang med vår dialog, så det spilte ingen rolle. Vi konverserte om de tingene som opptok oss, og dette midt i et landskap som ikke kan beskrives med noe annet ord enn nettopp dette: poetisk.

Bussen rullet etterhvert av gårde på sin vei, og ettersom jeg begynte å forstå at dette ville bli min siste samtale med Beathe - joda, det var også min første; må det ikke være slik? - begynte hjertet å slå en tanke raskere enn normalt og kanskje til og med noe raskere enn strengt talt nødvendig. Det slo meg nemlig at jeg ikke kunne ty til noen av de mest kjente metoder for å forlenge et tilfeldig bekjentskap, slik som å be om et telefonnummer eller til og med utlevere sitt eget. I stedet ble jeg sittende fast i et forsøk på å trekke ut vår muntlige aktivitet i det lengste, men alle som har sittet på en buss, vet at det aldri er langt igjen, med mindre man har blærespreng og kaldsvette. Det hadde jeg ikke. Og med den lyden alle busspassasjerer blir vant til, nemlig denne nærmest toglignende lyden TSCHH, giret bussen ned og trillet så altfor sakte til at den kunne være på vei til noe som helst sted annet enn dette siste stopp for hvem det nå måtte være. Og hvem annen måtte det vel være, enn denne Beathe som satt ved min side?

Idet mitt hjerte spratt opp i halsen på meg, fikk jeg kjenne Beathes nakne hud mot min egen. Det var selvfølgelig ikke noe annet enn en vennskapelig klem, men det er ikke så rent lite det heller. Imidlertid var dette også det nærmeste vi kom noen form for intimitet. Hun reiste seg opp, og fordi Beathe satt nærmest vinduet, måtte også jeg reise meg, selvfølgelig (nettopp fordi det måtte til) med en begynnende reisning sprengende bak den ikke så altfor trangtsittende denimbuksen. Vi hadde allerede tatt våre farvel i denne ene vennskapelige klem, og jeg hadde ikke tydd til noen metode for forlengelse av vårt vennskap, heller ei hadde jeg hintet frempå om at noe slikt var ønskelig, og derfor ble det slik det måtte bli, nemlig tomhet og livslede - i et tidsrom begrenset til resten av den vakre bussturen.

I retrospekt er det vanskelig å forklare hva det var med denne Beathe som får meg til å huske denne bussturen så tydelig, så klart, men det en tanke ikke kan forklare, kan ikke et hjerte forstå, og kanskje betyr det ikke meget mer enn nettopp intet. Likefullt ønsket jeg å dele med Beathes lesere denne skildringen av dette rent tilfeldige krysningspunktet mellom to menneskeliv.

Åh, hvis hun bare var Beathe.

Tanken som slo Beathe

2005-07-23T01:48:00.000+02:00

Det var ingenting spesielt med den morgenen hun våknet med en tanke i hodet. Solen skinte ikke nevneverdig gjennom vinduet. Sant nok var det Juli og en varm en sådan, men det var fremdeles nokså tidlig og solen hadde ikke rukket opp riktig dit den måtte være for å skulle kunne skinne inn gjennom vinduet hennes. Månen hvilte et eller annet sted, men uvisst akkurat hvor, og regnet hadde bestemt seg for ikke å falle, i hvert fall ikke akkurat på det tidspunktet hun våknet med en tanke i hodet. Denne tanken om hvem hun var, hadde vært, måtte være, ville, hadde, skulle, burde... Åh! Hun orket den ikke. Hun ville den ikke, tenkte hun, men den ville henne, visste hun, og hun lot den treffe henne akkurat der den hadde for vane å treffe, når den først kom. Og nå hadde den altså bestemt seg for å komme. Hvem var det hun egentlig var og hvorfor var det slik? Og videre: Hvordan kunne en så banal og uoriginal tanke plage så fordømt mye? Hvorfor måtte den svi? Og til sist: Hvorfor akkurat nå?

Det var en uke siden han hadde ringt henne og ville møte henne og det han hadde sagt da de hadde truffet hverandre utenfor det samme stedet de en gang hadde klemt og kysset og ikke villet gi slipp på hverandre, vel, det var for vondt å gjenta, men det presset på et sted i hodet hennes og det ville ikke forsvinne: Dette går ikke, hadde han sagt. Det går ikke. Tenk at det ikke kunne gå. Hun ville jo så gjerne at det skulle gå, for det måtte gå, og det ville gå, hvis han ville, men han ville ikke, han ville ikke at det skulle gå, han ville bare gå, og så gikk han og hun sto alene igjen og det begynte ikke å regne, men det kunne like gjerne ha gjort det, for hun husket bare tårene nedover kinnene hennes, og om de ikke gjorde henne vakker, fortalte de i hvert fall noe om hva hun følte - tristhet. Det var hva hun følte, og det var på sett og vis også det hun følte denne morgenen med tanken i hodet, og hun forsto hvorfor tanken var oppstått. Den var oppstått fra ensomheten, denne følelsens plutselige overbærende makt som tok henne med seg dit den ville, fordi det var den som bestemte over henne nå og ikke omvendt. Det er aldri omvendt, tenkte hun. Det er alltid akkurat slik. Og så lot hun en tåre falle, og morgenen komme.

Hvem er du, Beathe, tenke hun stille i sitt unge sinn, for hun mente selv hun var ung, og så leste hun gamle meldinger fra ham, akkurat de meldingene hun allerede burde ha slettet, men ikke hadde hatt hjerte til å gjøre noe med. Fremdeles tårer. Et hikst her og der. Og så et hikk. Hun måtte le, men ikke lenge, for hun måtte hikke. Og hun hikket. Hun visste det. Hun visste hvem hun var, hvem hun er, hvem hun skulle være, for hun kunne ikke annet enn å være seg selv, hun kunne for eksempel være gladjenta de andre mente hun var, hun kunne være den flinke jenta mamma hadde sagt hun var, og hun kunne være denne triste, ensomme piken hun selv mente hun var, men innerst inne et sted visste hun så altfor godt, at hun var alt dette, og at nettopp det gjorde spørsmålet så ubegripelig vondt. Hvem er du?

Hun tørket tårene, ga seg et innbilt spark i skinken, og lot morgenen komme, lot dagen komme, ja, lot dagen komme for en dag. Hun skulle ikke bare møte den med et smil, men hun skulle møte den med et mot. For visst ante hun vel hvem hun var, og visst var hun vel ingen ringere enn Beathe.

Åh, hvis hun bare var Beathe!

Flyplassen og mobiltelefonen

2005-06-15T10:41:00.000+02:00

Jeg løper opp og ned trapper. En liten pike skriker fordi noen menn i blå uniformer tar henne med seg. Jeg spør dem om de trenger hjelp til å bære. Piken skriker til meg at jeg må hjelpe henne. Jeg spør de uniformerte hva som foregår. De sier hun er en fare for Rikets sikkerhet og jeg forstår hva de mener og vinker til piken som blir båret vekk og ut av den digre hangaren jeg befinner meg i. Så kommer jeg på at jeg må løpe. Opp og ned trapper. Hver gang jeg løper ned trappen møter jeg den samme gamle mannen med hjertetrøbbel som venter på ambulansehelikopteret, og det er som om jeg hver eneste gang vet at han ikke kommer til å sette seg i det helikopteret, for han har flyskrekk. Utenfor hangaren holder isen på å sprekke og små barn faller ned og forsvinner under isen og foreldrene skriker, men jeg må løpe. Opp og ned trapper. På vei opp trappene møter jeg Generalen. Han smiler til meg. Kjenner han meg? Jeg kjenner ikke ham.

Mobilen piper. Det er melding om at gutten jeg er glad i snakker fransk med noen jenter på en eller annen nettside. Jeg skal til å svare, da mobilskjermen fylles med blått blekk og det første jeg tenker på er at jeg må komme meg til Mobilreperatørene, jeg må snakke med dem, men jeg vet jeg ikke kommer meg dit. Ikke før ambulansehelikopteret kommer i hvert fall. Jeg løper opp og ned trappene, men ikke lenger med den samme intensiteten. Jeg er så redd. Ikke for gutten min, jeg må stole på ham. Men jeg er redd, for mobilen min er full av blått blekk og jeg vil ikke. Hva er det jeg ikke vil? Jeg vet ikke.

Jeg tror jeg vil våkne. Og når jeg gjør det, ser jeg på mobilen. Den ser like fin ut. Jeg har fått en melding. Det henger igjen et ekko av drømmen og jeg er nervøs når jeg trykker på Les.

God morgen prinsesse, gleder meg til å se deg i dag. Klem fra prinsen din!

Åh, hvis jeg var Beathe!

En gang om dagen?

2005-06-02T23:46:00.000+02:00

Nå er det slik at jeg slipper ham inn og ting er på gli og lydene kan minne om smatting, men det er absolutt ikke hva det er. Nytelse er kanskje en sak av privat art. Javisst er det det, men jeg kan ikke noe for at jeg i øyeblikkets rus skriker, nærmest skjelvende:

Jaggu!

Tenk, det er hva jeg skriker, og jeg ser han blir forskrekket. Det var ikke hva han forventet. Men han skal prise seg selv lykkelig. Han har ikke 299 oppdrag igjen. I hvert fall ikke i dag.

Heldige mann. (Hun peker på han, den nakne unge mannen med glinsende hud.) Heldige kvinne. (Nå er det han som peker, på den nakne unge kvinnen med bar rumpe på en ubekvem stol, tastende - også hun glinsende.)

Åh, hvis jeg var Beathe!

Leonardo DiCaprio, Idol og Kjæresteting

2005-05-15T19:36:00.000+02:00

Kjæresten min lånte The Aviator på DVD (Sone 1) av en film-entusiast kompis han har. Og sammen satt vi og koste oss med rødvin og en fem-retters (egentlig: veldig mye Coca Cola og take-out) mens vi lot oss fange av de bevegelige bildene på tv-skjermen. Det er en fryktelig lang film og vi måtte ta en pause midt i fordi han måtte tisse og en venninne ringte. Da han kom tilbake fra do skar han noen provoserende grimaser for å liksom hinte om at jeg snart måtte legge på røret og slutte å legge ut hist og hint om hvor fin Leo er, selv med fullskjegg og påsminkede tredje grads forbrenninger. Jeg kan ikke noe for det, men jeg kan ikke legge fra meg minnene fra tenårene med Leo i storformat på veggen, først som Romeo og senere som Jack Dawson. I grunn er det litt som om han følger etter meg (og de andre) i det at han, som meg, har forlatt ungdommen og tredd inn i de voksnes rekker. Han er en eldre, men fremdeles ung, mann nå, en moden skuespiller - en god en sådan, vil jeg bemerke. Ja, jeg liker virkelig gode gamle Leo. Han holder seg godt og jeg er altså ikke lei.

Men kjæresten min er lei, eller gikk lei i går kveld, etter tre timer med Leo og min manglende evne til å skjule min beundring for denne vakre guttemannen. Heldigvis er han ikke langsint, eller skal jeg si: heldigvis er han bare en gutt. For det var ikke mye som skulle til for at han skulle glemme hele filmen og Leonardos vakre vesen. Et kyss og han er hekta. Kjæresten min, altså. (Men sikkert Leo også.)

Det han derimot ikke klarer å glemme eller slutte å irritere seg over er det faktum at Ali gikk ut av Idol på fredag. Jeg trodde egentlig det var jeg som var den mest Idol-frelste av oss to, men det viser seg at han er minst like engasjert i opplegget som meg, til tross for flere spydige kommentarer angående min Idol-titting i løpet av de siste månedene. Når det er sagt, har jeg en krypende mistanke om at det er hans mannsjåvinistiske vesen som kommer til uttrykk ved at han egentlig er snurt over det faktum at det er to jenter i finalen denne gangen. Han er ikke så glad i kvinnelige vokalister, og jeg kan kanskje forstå ham godt, og jeg synes kanskje ikke Jorunn og Tone er de sterkeste kandidatene til en Idol-finale, men det er ikke stort å gjøre med det hele, bortsett fra slike tiltak som kjæresten min og kompisene hans iverksetter ved at de - dog i det skjulte - boikotter hele Idol ved å unnlate å se den kommende finalen. Søt er han i hvert fall. Og altså fremdeles min egen. Bare min.

Takket være det faktum, at han - og bare bare han - er min - og bare bare min - betyr det ingenting at det i dag regner utenfor vinduet mitt, og ikke bare utenfor, men faktisk også på vinduet, fordi regnet reiser i en diagonal linje i dag. Uansett, det gjør meg ingenting, at det regner. Det gjør meg ingenting at det er søndag. Ingenting kan plage meg i dag, ikke de store tingene (det være seg en krig på et annet kontinent eller en utstemt Idol-deltaker) og absolutt ikke de små tingene (som dette regnet og en nabo som spiller Aphex Twin veldig høyt). Det gjør meg ingenting, fordi klokken er litt over halv åtte og når den slager åtte (to ganger fire slag), kommer han - han som kanskje ikke har kjæreste, men som i det minste vet om én (én er meg) som blir fryktelig lei seg hvis denne (altså meg) hører om det. At han ikke har kjæreste, altså. Og hvorfor det? Fordi jeg er kjæresten hans. Og han er kjæresten min.

Slik er det.
Åh, hvis jeg var Beathe!

Kort om kjærlighet

2005-05-07T21:35:00.000+02:00

Kjæresten min dypper sjokoladen, en Hobby, ned i drikkeyoghurten med kirsebærsmak. Han smiler mens han gjør det og det drypper av sjokoladen når han presser den opp mot munnen min og jeg åpner den og smaker og det er himmelsk. Med munnen former han de tre ordene man ikke kan si, ikke fordi det er vanskelig, men fordi de ikke høres sanne ut når de blir sagt. Det er kanskje Hotel Cæsar syndromet. Det er kanskje språkets feil. Men i det han former ordene med munnen og smaken av Hobby og kirsebæryoghurt blir tolket av den sensoriske nervebarken min, er jeg i himmelen og jeg hører ordene hans - de tre ordene han altså ikke uttaler høyt ved hjelp av stemmebåndet - et sted i hodet mitt fordi jeg ikke er her, men der!

Jeg forblir der en stund og griper meg godt fast med neglene før jeg begynner å skli, lenger og lenger ned, mot bakken og treffer den med et brak. Men det gjør ingenting, for der venter kjæresten min og han smiler fremdeles og han vet hvor jeg har vært og hva jeg gjorde der. Han vet det er hans fortjeneste og han vet det er fordi det ikke bare er han som både tenker og mener de tre ordene, men det er også jeg. Det er kjærlighet og det er ditto kjærlighet i retur.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Gutten min

2005-04-25T20:03:00.000+02:00

Nei, jeg skal ikke fortelle deg hva han heter og jeg skal ikke en gang beskrive for deg hvordan han ser ut, for de ordene har jeg ikke på lager, men se for deg den fineste gutten du kan se for deg, og så er han sånn cirka like fin som det. Vel, ikke nødvendigvis så fin, men ikke langt unna, det er i hvert fall sikkert.

Det jeg i stedet vil fortelle deg, er hvor søt han er med meg. På fredag, etter Idol, satt jeg meg ned foran maskinen og slo på MSN og et vindu åpnet seg og det var gutten min og en chat utfoldet seg sånn cirka slik:

Gutten din sier:
Hei søte, deilige jenta mi!

Beathe sier:
Hei!

Gutten din sier:
Har du sittet der og tittet på idolene dine nå da? Rimelig mettet og lei nå vel?

Beathe sier:
Hehe, ja, nå vil jeg bare ha deg:)

Gutten din sier:
Og det skal du få. Kommer du over eller? Eller skal jeg komme over til deg?

Beathe sier:
Det er opp til deg, vennen...

Gutten din sier:
Jeg kommer til deg jeg, det er ikke akkurat så ryddig og koselig hos meg som det er hos deg;)

Beathe sier:
Hehe, ok, kom da, jeg venter:)

Gutten din sier:
Tro meg, jeg er allerede på vei!

Fredagskvelden ble fin. Lørdagsmorgen ble finere. Jeg våkner av solskinn som bryter seg inn gjennom gardinene og jeg synes jeg kan høre fuglene kvitre, men det er fuglekvitter som ikke ligner fuglekvitter jeg har hørt før. Jeg rister litt på hodet og forstår at det ikke er fuglekvitter, men lyden av bestikk som danser med hverandre. Gutten min er på kjøkkenet og gjør sitt beste for å stelle i stand en lørdagsfrokost og jeg tror nesten ikke det kan være sant, men i det jeg tråkker ut på kjøkkenet i mine turkise tøfler, forstår jeg at det absolutt er sant. Om det ikke er det peneste frokostbordet jeg har sett (oppskåret kneipbrød på brødfjøl, diverse pålegg fremdeles i pakningene, en kartong melk, en kartong juice, to av mine kjedeligste tallerkener, to glass og bestikk), om det ikke er slik jeg ville ha gjort det (duk, stearinlys, nykokt kaffe, pålegget ut av pakningene, gjerne noen finere tallerkener og dessuten nystekte rundstykker jeg har liggende i fryseren), så er det i det minste søtt gjort, det er gjort av kjærlighet, det er ekte og velment, og det er gutten min som står for det hele. Jeg smiler henrykt og jeg tror han er litt stoltere enn det er belegg for, men hva gjør vel det når han er verdens fineste gutt og attpåtil min egen?

Ja, helgen ble en fin helg. Selv om jeg ikke fikk vært sammen med gutten min på søndag fordi han skulle på guttetur med noen kompiser, ble den fullbyrdet av en koselig sms utpå kvelden. Dessuten klarte jeg fint å underholde meg i finværet. Jeg tok sykkelen ut på vift, og svettet noen perler jeg ikke kan lage smykke av, før jeg - etter å ha mottatt søt, søt, søt sms fra min, min, min gutt - sovnet og falt inn i en dyp, forførerisk drømmetilstand.

Verden er søt, jeg tror jeg er det også, det forteller han meg i hvert fall, og jeg er nok forelsket atter en gang.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Jeg rekker ikke skrive tittel her

2005-04-18T17:56:00.000+02:00

At man kan blogge fra et bibliotek står ikke for meg som noe stort eller en gang spennende, men det er tydelig at han ved siden av meg synes det er ufattelig spennende å myse bort på skjermen min, her jeg sitter i full offentlighet og bretter meg ut. Det er altså ikke stort, ikke spennende, men det er interessant at jeg finner det noe ubehagelig at han sitter der og leser, når han like gjerne kan lene seg tilbake og bare vente til jeg er ferdig, for så å lese det fra sin egen maskin rett etter at jeg har trykket på knappen som bestemmer at nå kan alle få lov til å lese.

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke.

Hva jeg vet er at solen skinner gjennom vinduet i taket og at den frister meg, og det er fint, for jeg lar meg friste, og snart er jeg der ute igjen, men jeg føler det er på tide med en oppdatering.

Jeg sitter altså på et biblitotek og det er en grunn til det. Kanskje er det fordi jeg ikke er hjemme, og kanskje er det fordi jeg er ute. Det forklarer ikke så mye, men det er i hvert fall to nokså like forklaringer, formulert på litt forskjellig vis. Sånn kan man gjøre det. Slik er det nå blitt gjort.

Inni hodet mitt romsterer noen tanker om hva jeg bør få ned i dette innlegget før tiden min renner ut, men fordi jeg ikke presterer godt under stress, er jeg nødt til å unnlate å nevne så veldig mye om at jeg for eksempel var på kino her en dag og så filmen Hotel Rwanda og at den var sterk og jeg ble beveget av den og den satte sine spor. Videre er jeg nødt til å unnlate å nevne at jeg har møtt noen, en som ikke bare er snill og grei, men også veldig herlig og sånn cirka akkurat min. Ikke nok med det, men jeg rekker ikke å si så mye om at jeg har gått til anskaffelse av en sykkel og at jeg har syklet på den og latt meg inspirere til å skrive en litt morsom historie som jeg håper kan bli en roman, men som nok kanskje bare blir en novelle.

Ikke nok med det. På bussen her forleden, satt jeg bak en gutt og en jente. Det var tydelig at de ikke kjente hverandre, for de begynte plutselig å snakke, liksom forhøre hverandre - navn, alder, sivilstand, arbeid/skole og så videre. Det tok liksom ikke slutt. Det var en fryktelig fjasete jente og en særdeles beskjeden gutt. En morsom kombinasjon med andre ord. Hun snakket om hvordan hun en dag ville bli politi, men at hun innerst inne ikke trodde noe på det. Han mente hun burde tro. Hun lo. Han smilte kanskje, jeg vet ikke, jeg satt bak dem som sagt. Hun lo altså, og fortalte at hun kanskje hadde litt lyst til å bli skuespiller, og så nevnte hun en haug med norske skuespillere og norske filmer hun likte. Han hadde verken hørt om skuespillerne eller sett noen av filmene hun nevnte. Men han nevnte noe om teaterhøgskolen. Hun bare fortsatte. Med ett var det fengselsbetjent hun ville bli, men hun kunne nok ikke det, for hun hadde en tendens til å forelske seg i folk veldig lett. Da fant de sammen ut at hun kanskje ikke passet til noe som helst. Men mange barn skulle hun ha. Og så måtte hun gå av bussen. De sa farvel - uten å utveksle mobiltelefonnummere. Rart med det.

Og nå løper tiden ut. Jeg løper ut i solen.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Vårfeberen

2005-04-02T21:40:00.000+02:00

Ingen fest på meg i kveld virker det som. I stedet ligger jeg i sengen med feber og veksler mellom å høre på radio og å sovne til radio. Forsøkte å lese litt tidligere, men det begynte å svi i øynene og så rant det tårer, som da kom i veien for ordene på siden. Det er ikke morsomt å være syk, spesielt ikke når det er helg og man gjerne skulle vært ute med de andre. Det er dessverre ikke mye å gjøre med det.

Det er uansett typisk meg å tro at vår er sommer og dermed kle av meg for mye klær på en gang og ende opp med et anfall av vårfeber. Det går antakeligvis over i løpet av morgendagen, men jeg forstår ikke at jeg ikke kan lære av mine feil. Aldri, aldri, aldri! Typisk! Snufs.

En nettside som heter bloggblogg har intervjuet meg, og kan hende de legger ut intervjuet på et tidspunkt. Uansett er det litt morsomt å føle seg som en kjendis. Flaks for meg at ikke paparazziene står utenfor her og knipser i vei. Det hadde ikke blitt et vakkert syn, *nys*. Så du det?

De sier at det er vann som hjelper, men det tror jeg ikke noe på. Jeg har helt innpå med vann i dag, men det virker som det bare renner rett ut igjen, for det er ikke måte på med tissepauser jeg har hatt i dag. Ikke for det, sengen blir litt ensformig i lengden, og et avbrekk på toalettet gjør meg ikke mer enn at jeg må gå den avstanden det er mellom her (rommet) og der (badet). Nå er det dog på tide å flytte seg herfra (maskinen) og dit (sengen), for jeg merker at jeg blir litt svimmel av dette og nå begynner det vel snart å svi i øynene igjen, og jeg tror ikke jeg vil ha tårer på tastaturet, skjønt de treffer vel først armen min og størkner der og legger fra seg sin kjente saltsmak. Malapropos; jeg har litt godtesyke også, føler på meg at jeg hadde gitt mye for en melkerull, men siden jeg ikke har noe slikt liggende, får jeg trøste meg med at det sikkert ikke hadde gjort meg noe godt likevel og bare endt med oppkast.

Jaja, seng, here I come. Trøst meg, for jeg er vakker og varm... vel, noe sånt.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Sykkelonsdag

2005-03-30T20:16:00.000+02:00

I dag har jeg syklet og jeg må ærlig innrømme at jeg er i dårligere form enn jeg trodde. Uansett var det deilig å trille ned den lange bakken fra der jeg bor ned til hovedveien, å kjenne vinden blåse meg i ansiktet. Solen skinte og folket så ut til å nyte været nede i sentrum, noen med iskrem, andre med sine fargerike sommerlige t-skjorter, og enda noen med sandaler. Det er ikke akkurat sommer, men det er neimen ikke langt unna. Og hvem er glad for det? Du og jeg, vel!

iTunes kiler meg litt i navlen nå, med den fine musikken, men jeg sier ikke hva det er, for det er nesten for flaut, men jeg synes det er fint og fordi jeg synes det, blir det så mye lettere å se på ting med et smil. Livet er til for å nytes. Det mener i hvert fall jeg.

Og fordi jeg har vært så flink til å sykle i dag, unner jeg meg en ekstra god middag, dog litt sent, fordi jeg rett og slett ikke har merket sulten før nå. I kveld blir det lime-marinert kyllinglår med persillesaus. Du tror kanskje jeg får besøk også? Av noen venninner? Da tar du ikke feil. Altså en ekstra god grunn til å lage en ekstra god middag. K. og V. kommer over og vi skal ha en skikkelig jentekveld. Ikke matprat, men mat OG prat. Og fjas.

En ting er sikkert. I kveld skal jeg sovne med full mage, godt humør og en utslitt kropp.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Over skyene

2005-03-28T14:45:00.000+02:00

Da er vi her da. Mandag eller andre påskedag om du vil. Jeg tenkte på en ting i går, som jeg syntes var rimelig morsomt, nemlig at andre påskedag alltid kommer på en mandag, som en logisk følge av at skjærtorsdag nødvendigvis må falle på en torsdag, ikke veldig ulikt langfredag som alltid lander på fredag. At det var morsomt, forstår jeg fremdeles, men jeg ler meg kanskje ikke ihjel av det. Jeg smiler søtt i det minste, og det er ikke galt bare det.

Om noen timer skal jeg sette meg inn i et fly. Broren min kunne ha fortalt meg akkurat hva slags fly det er, hvem som har bygget det, når det ble bygget, hvor langt det kan fly med full tank og så videre i det uendelige. Han elsker fly og han stjeler slike kort du finner i lommen foran deg på flyet, Safety Cards som de så fint heter på engelsk. Det er visst flere som ham der ute. Men jeg har i hvert fall sluttet å hjelpe ham, for det første fordi jeg får noia av å stjele slike kort, men også fordi han rett og slett har så mange nå at han ikke lenger har bruk for de kjedelige norske kortene, i hvert fall ikke før de endrer logo fra Sas eller Braathens til Sas-Braathens. Eller noe sånt. Jeg husker ikke; spør broren min:)

Jeg skal altså hjem igjen, til et eller annet sted i Møre og Romsdal hvor jeg går på skole og skal leve i min vante hverdag, langt vekk fra hovedstadens kjas og mas, som jeg jo kommer til å savne - utvilsomt. Likevel tror jeg det altså blir godt å komme hjem til seg selv igjen, alene i stillheten, for så å møte alle klassekamerater igjen.

Og hvis jeg er heldig, kan det jo hende at det i løpet av månedene frem til sommerferien, vil være en gutt eller to som forsøker å gjøre meg lykkelig, for eksempel ved å komme bort til meg på dansegulvet og hviske inn i øret mitt: Jeg har avlyst alle avtaler, la oss nyte kvelden sammen.

Ja, jeg tror jeg har fine, sommerlige tider i vente. Gi meg lykke, gjør meg paff!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Den gode følelsen: Påskemorgen

2005-03-27T11:15:00.000+02:00

Å våkne påskemorgen med Sting sin vakre Englishman in New York på radioen passer meg ypperlig. Å titte på klokken og vite at noen stjal én time fra meg i natt, går helt fint, bare jeg husker på at jeg får den tilbake om et halvt års tid. Å vite at det er søndag, at solen skinner, at jeg lukter godt fordi jeg har vært på badet, at huden føles myk og god, og at det er jeg som bestemmer over meg selv i dag, det er akkurat slik jeg vil ha det.

Påskemorgenen 2005 er min.

Når det er sagt, merker jeg på meg at jeg gleder meg til å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha fri, men det er noe med de faste rutinene som blir litt borte i slike ferier, og nå har jeg nesten fått litt nok, men selvfølgelig ikke helt alvorlig talt.

Radioen spiller Barbra Streisand med Woman in Love og ja, jeg skulle virkelig ønske, for det er noe med lyset utenfor vinduet, det er noe med musikken, hele stemningen, og at jeg har det så fryktelig godt akkurat nå at det sikkert ikke hadde skadet med litt ekstra krydder.

Ut i solen!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Suffløsen

2005-03-26T17:25:00.000+01:00

Jeg så en fryktelig film på TV2 i går kveld. Suffløsen heter den visst. Hege Schøyen spiller suffløsen Siv som er gift med legen Fred, spilt av Sven Nordin. Altså, suffløsen Siv. Legen Fred.

Siv dyrker arbeidet sitt, og har en lidenskap for opera. Samtidig har hun en veldig naiv fremtreden og later ikke til å kunne stå på egne ben. Fred, legen, liker ikke høy musikk, banner mye, og har dessuten to barn fra et tidligere ekteskap. Det første jeg lurer på er hvordan de to møttes første gang. Det var i hvert fall ikke i Operaen. Videre er jeg nysgjerrig på hva slags forarbeid Sven Nordin har gjort for å gå inn i rollen som denne vulgære legen som ikke tåler å bli kilt: Ingen får lov til å kile meg! Har jeg ikke fortalt deg det?!

Ikke på et punkt er filmen troverdig, og det er spesielt vanskelig å tro på Hege Schøyen som ser ut til å dra på seg komikeransiktet sitt uansett hvilken rolle hun innehar. At Sven Nordin skal spille en lege er det umulig å forstå før han sitter der i hvit legefrakk og hører på sin egen kone, Siv, fortelle at hun føler seg dårlig.

Når i tillegg Freds eks-kone blir utsatt for en ulykke og Fred kommer hjem til Siv og spør henne om eks-konen kan bo hos dem en stund, uten at han - med minst 6-års utdannelse - ser noen problemer med det, blir filmen bare dum.

At jeg verken klarte å le, gråte eller tro på noe av det som foregikk i filmen, spilte tydeligvis ingen rolle med tanke på at jeg ble sittende i sofaen og forbanne meg over at noen har betalt for at den filmen ble laget. At Hege Schøyen dessuten ble nominert for Amandapris for sin rolle er til å spy av. At hun vant fire internasjonale filmpriser for rollen er til å spy blod av.

Nok om det. Jeg har hatt en fin dag. Solen skinner faktisk fremdeles over hustakene, og jeg vet at sommeren er nær. Har faktisk tråkket på tørt gress i dag. Og dessuten drukket en usedvanlig god hjemmelaget kakao (melk, kakaopulver, vaniljesukker, sukker) som jeg selv sto for.

Kan livet bli bedre? Ja, faktisk, hvis jeg tenker på at jeg ikke er en del av den virkeligheten Hilde Heier forsøker å portrettere i kvalm-kvalm-kvalm-jeg-må-spy-filmen Suffløsen:)

Åh, hvis jeg var Beathe!

Påskeinntrykk

2005-03-24T22:15:00.000+01:00

Da jeg var mindre var påske et løfte om stengte butikker og, med mindre vi ikke reiste bort, et løfte om kjedsomhet. Skal jeg tro TV2-nyhetene, er det Asfaltpåske jeg tilbringer nå. Det passer meg utmerket. Den store forskjellen på den gang da og hver gang når, jeg mener denne gang - nå - er at påske ikke lenger er et løfte om lukkede dører. For i dag har jeg tatt på meg gåsko og tråkket ned asfalt, meter for meter, og vært vitne til høyst levende mennesker tilfeldig plassert rundt scenen. Scenen var Oslo. Kulissene var ikke stående busser og store lokaler med slukket lys. Tvert imot. Bunnpris holder åpent hele påsken. 7-Eleven, Deli de Luca, Narvesen, ymse restauranter, barer, ja, selv kinoen holdt åpen i dag, denne Skjærtorsdag. Jeg vet ikke om jeg ble overrasket over at Burger King holdt stengt, for jeg tenkte som så at de ikke selger lammeburgere, noe de derimot gjør i Torggata. Og påske handler vel gjerne om lam, eller gjør det egentlig det?

Er jeg kulturløs? For påsken handler ikke om noe som helst. Ikke om Jesus. Ikke om lam. Det handler ikke en gang om hyttetur på ski. Det handler rett og slett bare om god gammeldags fri og sofaliv. Og jeg takker Gud for det. Takker i hvert fall. Jeg elsker fri.

Det er ikke sent, men jeg er trøtt. Møtet med Ida i går varte mye lenger enn forventet. Vi koste oss glugg ihjel, og ble mer eller mindre beruset etter såvidt tre halvlitere øl. Det var egentlig ikke meningen å konsummere alkohol, men det ble bare slik. Kaffe fristet oss bare ikke. Vi fjaset og fant ut at livet er ganske sjarmerende. Vi smilte og vi lo, helt til det var klokken som lo av oss. Tiden løp og vi kunne ikke ta den igjen, brisne og sjarmerende som vi jo var. Derfor våknet jeg i morges med et lite tidshat. For det er for tidlig å stå opp klokken 9 på det vi fremdeles velger å kalle helligdag. Likevel skjedde det. Og siden har jeg altså tråkket på asfalt og vært mer eller mindre fysisk aktiv. Nå er jeg sliten, jeg er trett, og vurderer sterkt å legge meg ned i sengen med søte, deilige Espen Lind i ørene.

In other news:
Jeg har meldt meg inn i Imperfektum og er svært fornøyd med det. Dette som følge av det Hjorthen har valgt å kalle Lexigate.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Brask & Bram, Big Little Sister

2005-03-23T00:56:00.000+01:00

Det er lovlig sent, som de sier, og siden det er påskeferie har jeg vitterligen lov! Jeg har tråkket på asfalt i hele dag. Nå er jeg sliten og trøtt. Det er vel derfor jeg har tenkt å sove nå, og drømme litt om Espen Lind.

Skal bli med foreldrene mine til Sverige i morgen, på harrytur. Blir vel litt shopping. Håper jeg klarer å styre unna nikotinen. Litt alkohol kan jeg derimot unne meg selv, det synes jeg. Spesielt med tanke på alt oppstyret rundt denne bloggen på kort tid. I den forbindelse henviser jeg leseren til å lese både Andreas sitt farvel med nettdagbok, samt Hjortens farvel. Takk for støtten, gutter! Tonje har også skrevet noen ord om meg her.

Jeg håper virkelig noen tar initiativ til å starte et nytt samlingspunkt for norske bloger.

Men nok om den saken. La brask være bram. Jeg må få i meg noen timer søvn før jeg går løs på nok en onsdag i mitt lange liv. Bil tur-retur Sverige. Café med Ida. Ja, i morgen - som forøvrig allerede er i dag (snakk om tjuvstart) - har en hel del høner å plukke med meg.

Hjelp, jeg tror jeg har onsdagsfeber. Jeg får ikke sove!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Tirsdag truer

2005-03-22T13:42:00.000+01:00

Jeg vet ikke om jeg hadde for mange tanker i hodet på en gang i natt, men det var vanskelig å sove. På et eller annet tidspunkt må jeg likevel ha falt i dyp søvn, for jeg våknet i ti-elleve tiden i morges og var rimelig sikker på at solen utenfor vinduet mitt var onsdagspynt. Aftenpostens morgenutgave fortalte meg noe annet. Det er ikke sikkert tirsdag vil meg noe spesielt, men det kan jo godt hende jeg vil den noe. Viljen ligger i mine hender.

Det er noe med øynene til Espen Lind. Ikke på den skumle Bertine Zetlitz måten, men på en mer Don Quijote måte, tenker jeg. Og stemmen hans, om ikke fløyel, så i det minste som en fjær mot navlen. Det kiler! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lyttet til albumet, men yndlingssporet mitt er nummer fem: Life Will Turn Around.

Come on girl, lift your head, don't be sad, it's gonna get better.

Jeg håper han har rett. Og jeg tenker at sangen er til meg og at Espen ser på meg med de snille øynene sine. Jeg tror han har rett, for i morgen skal jeg møte Ida på Majorstuen. Vi skal gå på café, drikke våre brune drikker fra pene kopper og være urbane. Det er egentlig litt deilig å være tilbake i byen og jeg ser frem til å fjase med henne. Vi smiler, vi ler, betaler våre altfor dyre koffeinholdige drikker og lar det være med det. Onsdagen kan godt komme nå, hvis den vil, men jeg mistenker at den ikke har så veldig lyst helt ennå, enda jeg er en snill pike.

Videre ser jeg at publikum er født, for det florerer nærmest av kommentarer på mitt forrige innlegg, og det er jeg glad for. Kanskje trenger jeg ikke nettdagbok.no likevel? Kanskje det er Lexidh som trenger meg? Jeg kan kanskje passe på kattene hennes? Jeg lover å være snill.

Nå skal jeg ut og lufte meg litt. Det er forøvrig seks dager siden jeg tok en sigarett. Ikke at jeg noen gang har kalt meg "røyker", men det hadde vært godt med en Barclay nå. Jeg tror likevel jeg skal klare å motstå fristelsen og i stedet holde meg til en marsipanpølse fra Narvesen.

Ønsker alle lesere en riktig fin dag:)

Åh, hvis jeg var Beathe.

nettdagbok.no

2005-03-21T20:00:00.000+01:00

I dag er jeg både glad og sint på en gang. Ja, det er faktisk mulig. Jeg er glad fordi jeg har vært i byen med min mor. Vi har shoppet og tatt til oss all sol vi har kunnet, og det har i det hele tatt vært kjempekoselig. Jeg er glad i Oslo. Og Oslo er glad i meg.

Den jeg derimot ikke er så veldig glad i er nettdagbok.nos diktator Lexidh. Følgende er å lese på nettdagbok.no sine sider:

Kan jeg bli med?
Ja, hvis du oppfyller følgende krav:
Du har allerede en nettdagbok du skriver i! Om du ikke har dette, se her.
Du har plassert en link tilbake til http://www.nettdagbok.no/ på selve
dagboksiden, eller på en underside som ligger maksimum ett klikk unna
dagboksiden. Link til denne undersiden skal i såfall være godt synlig på
dagboksiden.
Du skriver på norsk.

Lexidh skriver i en kommentar under mitt forrige innlegg at hun ikke vil la meg registrere meg på nettdagbok.no med denne liksomblogen. Lexidh er altså den som bestemmer hvordan en blog ser ut. Hun er også den eneste som bestemmer på nettdagbok.no - greit nok. Dog sier hun: jeg følger de interne reglene som allerede var der da jeg tok over nettdagbok. Hvis det foreligger slike regler, kan det kanskje være en fordel å legge dem ut for offentligheten, slik at man slipper flere forsøk på å registrere det Lexidh kaller for temabloger - eventuelt liksombloger/bogusbloger.

Vi kommer her tilbake til debatten rundt hva en blog egentlig er (les litt hos Tonje her). For min del er en blog ikke noe annet enn et interaktivt medium hvor man med enkelhet kan spre sine ord, noe vi alle har forskjellige motiver for å gjøre. Lexidh satte spørsmålstegn ved min motivasjon for å skrive i denne bloggen med følgende kommentar: (...) jeg synes det er helt latterlig å bruke tid på slikt (...) og du kan ikke regne med å heve så mange øyenbryn med det du skriver likevel (...) Med andre ord mangler Lexidh noe vi godt kan kalle for litterær empati. Fordi hun ikke kan sette seg inn i min situasjon, vil hun heller ikke akseptere den, og finner det for godt å sensurere den for omverdenen, ved å ikke la den få plass på nettdagbok.no, hvilket hun har rett til å gjøre fordi hun har ansvaret for siden, men hvilken rett? En juridisk rett, greit nok, men moralsk rett - i den forstand at hun velger bort sider hun mener andre kan finne frem til på egen hånd. For det må sies at nettdagbok.no har en særstilling i den norske blogverdenen i dag, selv om Lexidh selv hevder det finnes langt flere lignende sider - som attpåtil aksepterer såkalte temabloger - hvorpå jeg spør henne hvor disse sidene er og hun svarer: husker ikke url, du får google. En kommentar som i seg selv sier sitt.

Det er flere faktorer som spiller inn i min motivasjon for å skrive denne blogen. Det første er selvfølgelig at jeg vil skrive - jeg elsker å skrive. En annen faktor er at jeg ønsker å utforske mitt indre, ved å skrive som om jeg er en annen, eller rettere sagt være en annen i mine ord. Dette søker jeg å få til ved å blande fiksjon med fakta. Alle hendelser du leser om i blogen vil være reelle, men sett fra et semifiktivt synspunkt. Det er dette som plager vår kjære Lexidh. Kanskje er hun en litt for enkel person som ikke evner å se verdien i slike forsøk, eller kanskje er det jeg som har for mye tid til rådighet. Det spiller til syvende og sist ingen rolle. Det som virkelig er av betydning, er om det finnes et publikum; et spørsmål det blir vanskelig å svare på når Lexidh på sett og vis setter en sperre for det potensielle publikumet, fordi de ikke vil finne denne siden listet på nettdagbok.no - det synes jeg er synd.

Jeg vil nå forsøke å google meg frem til andre sider som ligner nettdagbok.no og se om de vil ta imot denne blogen for hva den er. Hvis det er et lesende publikum der ute, kommentér innleggene, lag liv, for frøet er plantet.

Åh, hvis jeg var Beathe!

nettdagbok er ikke for bogusdagbøker
- Lexidh

Påskeferie

2005-03-19T16:50:00.000+01:00

Ingenting er så godt som å være hjemme hos familien, få litt oppvartning, og ikke minst kunne møte venninnene sine igjen. Dessuten er det noe sjarmerende over denne byen når det nærmer seg vår. Ja, det er ingen tvil om at dette blir årets beste påskeferie, hehe.

Tok bussen opp. Fra Møre til Oslo. Naturen som fløt forbi vinduet mitt var uimotståelig vakker, og jeg hadde fin musikk i ørene og koste meg, men jeg har likevel bestemt meg for å ta flyet tilbake over påskehelgen, for det er noe med at jeg godt kan bruke de reisetimene til helt andre ting, som for eksempel å se etter noen kjekke gutter.

Nok om det. Mamma har lovet meg et skikkelig festmåltid i dag. Og det gleder jeg meg til. Er alltid så koselig når mamma lager god mat. Da hender det seg at pappa sniker til seg et smil også. Brødrene mine har reist bort til familie og venner, så det er bare meg igjen her, med pappa og mamma, og det er akkurat som i gamle dager og det er koselig.

Senere i kveld skal jeg ut med noen venninner. Kanskje tar vi en tur på kino, café og muligens noen glass vin der før vi svinger oss ut i det yrende, blinkende liv innenfor et av byens mange diskotek. Det gleder jeg meg til, spesielt siden det er tre måneder siden jeg så de sist.

Vel, påskeferien er et faktum og jeg må ut og handle med mor. God påske alle sammen!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Skole og middagsmat

2005-03-16T14:33:00.000+01:00

Jeg vet ikke hvordan jeg klarer det, men å stå opp tidlig er noe jeg har blitt virkelig flink til den siste tiden, til tross for at jeg har et medfødt sovehjerte. Våknet rundt halv syv og tok meg god tid til en liten frokost, endog en enkel en: tre brødskriver med trøndefår og to glass melk. Man tar det man har, som de sier.

Skoledagen var fin. Mange som har tatt seg tidlig påskeferie og det gjør i grunn ingenting, snarere tvert imot, det er som om klassemiljøet blir proporsjonalt bedre etter hvor mange som forsvinner fra den. Rart med det. Håper det fortsetter slik. Bare en dag igjen til påskeferie nå! Gleder meg!

Har satt på potetene. Var på butikken rett etter skolen og kjøpte meg rogn av alle ting. Det har jeg ikke hatt på mange år, men jeg tenkte jeg skulle prøve det i dag. Koker poteter, steker rogn, legger ved noen oppskårede skiver sitron, agurk og har litt remulade på siden av tallerkenen. Tror det blir et virkelig kosemåltid.

Ellers er det ikke stort å si, jeg ser solen har hengt seg fast på himmelen, og håper den blir der en stund til, for hvis det er én ting jeg liker, må det være solen! Den gjør meg så fryktelig glad og bringer tilbake mange gode minner.

Livet kan nesten ikke bli bedre, skjønt jeg er litt redd for å si den typen ting, med tanke på at en av guttene i klassen påpekte her forleden at jeg er en virkelig gladjente. Han sa det som om det var en dårlig ting, og det virket som om han ikke kunne forstå at jeg er genuint glad hele tiden. Sånn er det med gutter. De forstår ingenting. Vel, ham om det. Nå skal jeg i hvert fall kose meg med middagen og hvis jeg er heldig er det noe morsomt på TV jeg kan titte på mens jeg sitter og spiser.

Blir vel trening senere i kveld, hvis jeg bare husker å bestille spinningtime. Ha en fin dag alle sammen (kjære nye lesere:)

Er litt morsomt å lukke et parentes med en smiley, da er det som om den ikke er lukket likevel. Hihi.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Begynnelsen

2005-03-16T14:11:00.000+01:00

Jeg er en gutt i 20-årene. Denne bloggen er inspirert av ymse bloger på nettet, skrevet av unge, glade piker som skriver om ingenting. Innholdet er basert på ting i min egen hverdag med fokus på slike ting jeg tror jenter i min alder er interessert i. Det er ikke fordi jeg ikke liker jenter at jeg skriver dette, heller ei fordi jeg liker jenter, selv om det er hva jeg gjør: jeg liker jenter. Men jeg avskyr en del av dem likevel. Og jeg setter dem i bås.

Bort! Vekk!

Åh, hvis jeg var Beathe!