nettdagbok.no

I dag er jeg både glad og sint på en gang. Ja, det er faktisk mulig. Jeg er glad fordi jeg har vært i byen med min mor. Vi har shoppet og tatt til oss all sol vi har kunnet, og det har i det hele tatt vært kjempekoselig. Jeg er glad i Oslo. Og Oslo er glad i meg.

Den jeg derimot ikke er så veldig glad i er nettdagbok.nos diktator Lexidh. Følgende er å lese på nettdagbok.no sine sider:

Kan jeg bli med?
Ja, hvis du oppfyller følgende krav:

• Du har allerede en nettdagbok du skriver i! Om du ikke har dette, se her.
• Du har plassert en link tilbake til http://www.nettdagbok.no/ på selve
  dagboksiden, eller på en underside som ligger maksimum ett klikk unna
  dagboksiden. Link til denne undersiden skal i såfall være godt synlig på
  dagboksiden.
• Du skriver på norsk.

Lexidh skriver i en kommentar under mitt forrige innlegg at hun ikke vil la meg registrere meg på nettdagbok.no med denne liksomblogen. Lexidh er altså den som bestemmer hvordan en blog ser ut. Hun er også den eneste som bestemmer på nettdagbok.no - greit nok. Dog sier hun: jeg følger de interne reglene som allerede var der da jeg tok over nettdagbok. Hvis det foreligger slike regler, kan det kanskje være en fordel å legge dem ut for offentligheten, slik at man slipper flere forsøk på å registrere det Lexidh kaller for temabloger - eventuelt liksombloger/bogusbloger.

Vi kommer her tilbake til debatten rundt hva en blog egentlig er (les litt hos Tonje her). For min del er en blog ikke noe annet enn et interaktivt medium hvor man med enkelhet kan spre sine ord, noe vi alle har forskjellige motiver for å gjøre. Lexidh satte spørsmålstegn ved min motivasjon for å skrive i denne bloggen med følgende kommentar: (...) jeg synes det er helt latterlig å bruke tid på slikt (...) og du kan ikke regne med å heve så mange øyenbryn med det du skriver likevel (...) Med andre ord mangler Lexidh noe vi godt kan kalle for litterær empati. Fordi hun ikke kan sette seg inn i min situasjon, vil hun heller ikke akseptere den, og finner det for godt å sensurere den for omverdenen, ved å ikke la den få plass på nettdagbok.no, hvilket hun har rett til å gjøre fordi hun har ansvaret for siden, men hvilken rett? En juridisk rett, greit nok, men moralsk rett - i den forstand at hun velger bort sider hun mener andre kan finne frem til på egen hånd. For det må sies at nettdagbok.no har en særstilling i den norske blogverdenen i dag, selv om Lexidh selv hevder det finnes langt flere lignende sider - som attpåtil aksepterer såkalte temabloger - hvorpå jeg spør henne hvor disse sidene er og hun svarer: husker ikke url, du får google. En kommentar som i seg selv sier sitt.

Det er flere faktorer som spiller inn i min motivasjon for å skrive denne blogen. Det første er selvfølgelig at jeg vil skrive - jeg elsker å skrive. En annen faktor er at jeg ønsker å utforske mitt indre, ved å skrive som om jeg er en annen, eller rettere sagt være en annen i mine ord. Dette søker jeg å få til ved å blande fiksjon med fakta. Alle hendelser du leser om i blogen vil være reelle, men sett fra et semifiktivt synspunkt. Det er dette som plager vår kjære Lexidh. Kanskje er hun en litt for enkel person som ikke evner å se verdien i slike forsøk, eller kanskje er det jeg som har for mye tid til rådighet. Det spiller til syvende og sist ingen rolle. Det som virkelig er av betydning, er om det finnes et publikum; et spørsmål det blir vanskelig å svare på når Lexidh på sett og vis setter en sperre for det potensielle publikumet, fordi de ikke vil finne denne siden listet på nettdagbok.no - det synes jeg er synd.

Jeg vil nå forsøke å google meg frem til andre sider som ligner nettdagbok.no og se om de vil ta imot denne blogen for hva den er. Hvis det er et lesende publikum der ute, kommentér innleggene, lag liv, for frøet er plantet.

Åh, hvis jeg var Beathe!

nettdagbok er ikke for bogusdagbøker
- Lexidh