Trær snakker ikke. De dør.

I morgen må jeg tenke på noe annet.

Kreft dreper. Jeg vet ikke hvor mange mennesker som dør av kreft hvert år, verken på landsbasis eller på verdensbasis, rett og slett fordi det ikke interesserer meg. Statistikk er bare tall, og det forteller meg ingenting om hvordan det må føles å miste noen man står nær, til en sykdom vi i mange tilfeller ikke har noen kur mot. Og akkurat nå ligger en kvinne og dør - sakte - i en sykehusseng, fordi tiden renner ut for henne, og ingen har annet å si enn beroligende ord, som ikke hadde beroliget dem selv hvis de var i en lignende situasjon. Din død er din død alene. Denne kvinnen er mamma. Ikke min mamma, men min venninnes mamma, og jeg finner ikke ordene som kan beskrive hennes følelse av fortvilelse og sorg. Jeg bare vet at de er der, i henne, og at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Og denne tanken kan treffe meg i hjernebarken idet jeg våkner en morgen og tenker at jeg ikke vil stå opp, fordi jeg ikke har lyst. Tanken blir noe sånt som: Beathe, du lever, kom deg opp og gjør noe ut av denne dagen. Det finnes andre som misunner deg muligheten! Og så tenker jeg at joda, jeg forstår jo det, men at det likevel ikke hjelper meg, og så føler jeg meg som et dårlig menneske.

I morgen vil jeg smile.

En venn av meg har det heller ikke så lett for tiden. Jeg tror han er truffet av en høstdepresjon eller noe som i hvert fall ligner på et slikt fenomen, for han gjør ikke det han bør gjøre, som å lese til eksamen, som å smile en gang i blant, og å rett og slett tenke positivt om folk. I stedet har han låst seg fast i en tilstand hvor det er noe galt med alt og alle, også ham selv, og han finner ikke veien ut, og han snakker om selvmordstanker, om å verve seg i fremmedlegionen, han ser etter enhver mulighet for å slippe unna livssituasjonen, som ikke er stort verre enn din eller min, men han bare orker den ikke lenger. Han orker ikke seg selv. Og han forstår det ikke, for han kan se at han bør ha det bra, eller i det minste helt ok, men han får det ikke til. Han har på sett og vis gitt opp, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For han forstår det like godt som meg; han bare gjør ikke noe med det.

Og sånnsett står de historiene i sterk kontrast til hverandre. Den som dør, vil leve. Den som lever, vil dø.

I morgen skal jeg leve. I dag er jeg død.

Og så er det meg da. Midt opp i det hele. Jeg tenker på hun og jeg tenker på ham, men jeg vet at det ikke er stort jeg kan gjøre, annet enn å forholde meg til disse to ulike situasjonene på en slik måte at jeg verken fremprovoserer det ene eller det andre. Jeg må holde meg rolig, og midt oppi det hele må jeg leve mitt eget liv, og gjøre meg opp en mening om hva jeg føler for dette livet. Og jeg vet ikke. Trærne utenfor vinduet snakker ikke. Men jeg vet at de en dag vil dø.

I morgen er dagens tanker allerede historie.

Åh, hvis jeg var Beathe!