Kort om kjærlighet

Kjæresten min dypper sjokoladen, en Hobby, ned i drikkeyoghurten med kirsebærsmak. Han smiler mens han gjør det og det drypper av sjokoladen når han presser den opp mot munnen min og jeg åpner den og smaker og det er himmelsk. Med munnen former han de tre ordene man ikke kan si, ikke fordi det er vanskelig, men fordi de ikke høres sanne ut når de blir sagt. Det er kanskje Hotel Cæsar syndromet. Det er kanskje språkets feil. Men i det han former ordene med munnen og smaken av Hobby og kirsebæryoghurt blir tolket av den sensoriske nervebarken min, er jeg i himmelen og jeg hører ordene hans - de tre ordene han altså ikke uttaler høyt ved hjelp av stemmebåndet - et sted i hodet mitt fordi jeg ikke er her, men der!

Jeg forblir der en stund og griper meg godt fast med neglene før jeg begynner å skli, lenger og lenger ned, mot bakken og treffer den med et brak. Men det gjør ingenting, for der venter kjæresten min og han smiler fremdeles og han vet hvor jeg har vært og hva jeg gjorde der. Han vet det er hans fortjeneste og han vet det er fordi det ikke bare er han som både tenker og mener de tre ordene, men det er også jeg. Det er kjærlighet og det er ditto kjærlighet i retur.

Åh, hvis jeg var Beathe!