Jeg rekker ikke skrive tittel her

At man kan blogge fra et bibliotek står ikke for meg som noe stort eller en gang spennende, men det er tydelig at han ved siden av meg synes det er ufattelig spennende å myse bort på skjermen min, her jeg sitter i full offentlighet og bretter meg ut. Det er altså ikke stort, ikke spennende, men det er interessant at jeg finner det noe ubehagelig at han sitter der og leser, når han like gjerne kan lene seg tilbake og bare vente til jeg er ferdig, for så å lese det fra sin egen maskin rett etter at jeg har trykket på knappen som bestemmer at nå kan alle få lov til å lese.

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke.

Hva jeg vet er at solen skinner gjennom vinduet i taket og at den frister meg, og det er fint, for jeg lar meg friste, og snart er jeg der ute igjen, men jeg føler det er på tide med en oppdatering.

Jeg sitter altså på et biblitotek og det er en grunn til det. Kanskje er det fordi jeg ikke er hjemme, og kanskje er det fordi jeg er ute. Det forklarer ikke så mye, men det er i hvert fall to nokså like forklaringer, formulert på litt forskjellig vis. Sånn kan man gjøre det. Slik er det nå blitt gjort.

Inni hodet mitt romsterer noen tanker om hva jeg bør få ned i dette innlegget før tiden min renner ut, men fordi jeg ikke presterer godt under stress, er jeg nødt til å unnlate å nevne så veldig mye om at jeg for eksempel var på kino her en dag og så filmen Hotel Rwanda og at den var sterk og jeg ble beveget av den og den satte sine spor. Videre er jeg nødt til å unnlate å nevne at jeg har møtt noen, en som ikke bare er snill og grei, men også veldig herlig og sånn cirka akkurat min. Ikke nok med det, men jeg rekker ikke å si så mye om at jeg har gått til anskaffelse av en sykkel og at jeg har syklet på den og latt meg inspirere til å skrive en litt morsom historie som jeg håper kan bli en roman, men som nok kanskje bare blir en novelle.

Ikke nok med det. På bussen her forleden, satt jeg bak en gutt og en jente. Det var tydelig at de ikke kjente hverandre, for de begynte plutselig å snakke, liksom forhøre hverandre - navn, alder, sivilstand, arbeid/skole og så videre. Det tok liksom ikke slutt. Det var en fryktelig fjasete jente og en særdeles beskjeden gutt. En morsom kombinasjon med andre ord. Hun snakket om hvordan hun en dag ville bli politi, men at hun innerst inne ikke trodde noe på det. Han mente hun burde tro. Hun lo. Han smilte kanskje, jeg vet ikke, jeg satt bak dem som sagt. Hun lo altså, og fortalte at hun kanskje hadde litt lyst til å bli skuespiller, og så nevnte hun en haug med norske skuespillere og norske filmer hun likte. Han hadde verken hørt om skuespillerne eller sett noen av filmene hun nevnte. Men han nevnte noe om teaterhøgskolen. Hun bare fortsatte. Med ett var det fengselsbetjent hun ville bli, men hun kunne nok ikke det, for hun hadde en tendens til å forelske seg i folk veldig lett. Da fant de sammen ut at hun kanskje ikke passet til noe som helst. Men mange barn skulle hun ha. Og så måtte hun gå av bussen. De sa farvel - uten å utveksle mobiltelefonnummere. Rart med det.

Og nå løper tiden ut. Jeg løper ut i solen.

Åh, hvis jeg var Beathe!