Flyplassen og mobiltelefonen

Jeg løper opp og ned trapper. En liten pike skriker fordi noen menn i blå uniformer tar henne med seg. Jeg spør dem om de trenger hjelp til å bære. Piken skriker til meg at jeg må hjelpe henne. Jeg spør de uniformerte hva som foregår. De sier hun er en fare for Rikets sikkerhet og jeg forstår hva de mener og vinker til piken som blir båret vekk og ut av den digre hangaren jeg befinner meg i. Så kommer jeg på at jeg må løpe. Opp og ned trapper. Hver gang jeg løper ned trappen møter jeg den samme gamle mannen med hjertetrøbbel som venter på ambulansehelikopteret, og det er som om jeg hver eneste gang vet at han ikke kommer til å sette seg i det helikopteret, for han har flyskrekk. Utenfor hangaren holder isen på å sprekke og små barn faller ned og forsvinner under isen og foreldrene skriker, men jeg må løpe. Opp og ned trapper. På vei opp trappene møter jeg Generalen. Han smiler til meg. Kjenner han meg? Jeg kjenner ikke ham.

Mobilen piper. Det er melding om at gutten jeg er glad i snakker fransk med noen jenter på en eller annen nettside. Jeg skal til å svare, da mobilskjermen fylles med blått blekk og det første jeg tenker på er at jeg må komme meg til Mobilreperatørene, jeg må snakke med dem, men jeg vet jeg ikke kommer meg dit. Ikke før ambulansehelikopteret kommer i hvert fall. Jeg løper opp og ned trappene, men ikke lenger med den samme intensiteten. Jeg er så redd. Ikke for gutten min, jeg må stole på ham. Men jeg er redd, for mobilen min er full av blått blekk og jeg vil ikke. Hva er det jeg ikke vil? Jeg vet ikke.

Jeg tror jeg vil våkne. Og når jeg gjør det, ser jeg på mobilen. Den ser like fin ut. Jeg har fått en melding. Det henger igjen et ekko av drømmen og jeg er nervøs når jeg trykker på Les.

God morgen prinsesse, gleder meg til å se deg i dag. Klem fra prinsen din!

Åh, hvis jeg var Beathe!