Tanken som slo Beathe

Det var ingenting spesielt med den morgenen hun våknet med en tanke i hodet. Solen skinte ikke nevneverdig gjennom vinduet. Sant nok var det Juli og en varm en sådan, men det var fremdeles nokså tidlig og solen hadde ikke rukket opp riktig dit den måtte være for å skulle kunne skinne inn gjennom vinduet hennes. Månen hvilte et eller annet sted, men uvisst akkurat hvor, og regnet hadde bestemt seg for ikke å falle, i hvert fall ikke akkurat på det tidspunktet hun våknet med en tanke i hodet. Denne tanken om hvem hun var, hadde vært, måtte være, ville, hadde, skulle, burde... Åh! Hun orket den ikke. Hun ville den ikke, tenkte hun, men den ville henne, visste hun, og hun lot den treffe henne akkurat der den hadde for vane å treffe, når den først kom. Og nå hadde den altså bestemt seg for å komme. Hvem var det hun egentlig var og hvorfor var det slik? Og videre: Hvordan kunne en så banal og uoriginal tanke plage så fordømt mye? Hvorfor måtte den svi? Og til sist: Hvorfor akkurat nå?

Det var en uke siden han hadde ringt henne og ville møte henne og det han hadde sagt da de hadde truffet hverandre utenfor det samme stedet de en gang hadde klemt og kysset og ikke villet gi slipp på hverandre, vel, det var for vondt å gjenta, men det presset på et sted i hodet hennes og det ville ikke forsvinne: Dette går ikke, hadde han sagt. Det går ikke. Tenk at det ikke kunne gå. Hun ville jo så gjerne at det skulle gå, for det måtte gå, og det ville gå, hvis han ville, men han ville ikke, han ville ikke at det skulle gå, han ville bare gå, og så gikk han og hun sto alene igjen og det begynte ikke å regne, men det kunne like gjerne ha gjort det, for hun husket bare tårene nedover kinnene hennes, og om de ikke gjorde henne vakker, fortalte de i hvert fall noe om hva hun følte - tristhet. Det var hva hun følte, og det var på sett og vis også det hun følte denne morgenen med tanken i hodet, og hun forsto hvorfor tanken var oppstått. Den var oppstått fra ensomheten, denne følelsens plutselige overbærende makt som tok henne med seg dit den ville, fordi det var den som bestemte over henne nå og ikke omvendt. Det er aldri omvendt, tenkte hun. Det er alltid akkurat slik. Og så lot hun en tåre falle, og morgenen komme.

Hvem er du, Beathe, tenke hun stille i sitt unge sinn, for hun mente selv hun var ung, og så leste hun gamle meldinger fra ham, akkurat de meldingene hun allerede burde ha slettet, men ikke hadde hatt hjerte til å gjøre noe med. Fremdeles tårer. Et hikst her og der. Og så et hikk. Hun måtte le, men ikke lenge, for hun måtte hikke. Og hun hikket. Hun visste det. Hun visste hvem hun var, hvem hun er, hvem hun skulle være, for hun kunne ikke annet enn å være seg selv, hun kunne for eksempel være gladjenta de andre mente hun var, hun kunne være den flinke jenta mamma hadde sagt hun var, og hun kunne være denne triste, ensomme piken hun selv mente hun var, men innerst inne et sted visste hun så altfor godt, at hun var alt dette, og at nettopp det gjorde spørsmålet så ubegripelig vondt. Hvem er du?

Hun tørket tårene, ga seg et innbilt spark i skinken, og lot morgenen komme, lot dagen komme, ja, lot dagen komme for en dag. Hun skulle ikke bare møte den med et smil, men hun skulle møte den med et mot. For visst ante hun vel hvem hun var, og visst var hun vel ingen ringere enn Beathe.

Åh, hvis hun bare var Beathe!