Sykkelonsdag

I dag har jeg syklet og jeg må ærlig innrømme at jeg er i dårligere form enn jeg trodde. Uansett var det deilig å trille ned den lange bakken fra der jeg bor ned til hovedveien, å kjenne vinden blåse meg i ansiktet. Solen skinte og folket så ut til å nyte været nede i sentrum, noen med iskrem, andre med sine fargerike sommerlige t-skjorter, og enda noen med sandaler. Det er ikke akkurat sommer, men det er neimen ikke langt unna. Og hvem er glad for det? Du og jeg, vel!

iTunes kiler meg litt i navlen nå, med den fine musikken, men jeg sier ikke hva det er, for det er nesten for flaut, men jeg synes det er fint og fordi jeg synes det, blir det så mye lettere å se på ting med et smil. Livet er til for å nytes. Det mener i hvert fall jeg.

Og fordi jeg har vært så flink til å sykle i dag, unner jeg meg en ekstra god middag, dog litt sent, fordi jeg rett og slett ikke har merket sulten før nå. I kveld blir det lime-marinert kyllinglår med persillesaus. Du tror kanskje jeg får besøk også? Av noen venninner? Da tar du ikke feil. Altså en ekstra god grunn til å lage en ekstra god middag. K. og V. kommer over og vi skal ha en skikkelig jentekveld. Ikke matprat, men mat OG prat. Og fjas.

En ting er sikkert. I kveld skal jeg sovne med full mage, godt humør og en utslitt kropp.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Over skyene

Da er vi her da. Mandag eller andre påskedag om du vil. Jeg tenkte på en ting i går, som jeg syntes var rimelig morsomt, nemlig at andre påskedag alltid kommer på en mandag, som en logisk følge av at skjærtorsdag nødvendigvis må falle på en torsdag, ikke veldig ulikt langfredag som alltid lander på fredag. At det var morsomt, forstår jeg fremdeles, men jeg ler meg kanskje ikke ihjel av det. Jeg smiler søtt i det minste, og det er ikke galt bare det.

Om noen timer skal jeg sette meg inn i et fly. Broren min kunne ha fortalt meg akkurat hva slags fly det er, hvem som har bygget det, når det ble bygget, hvor langt det kan fly med full tank og så videre i det uendelige. Han elsker fly og han stjeler slike kort du finner i lommen foran deg på flyet, Safety Cards som de så fint heter på engelsk. Det er visst flere som ham der ute. Men jeg har i hvert fall sluttet å hjelpe ham, for det første fordi jeg får noia av å stjele slike kort, men også fordi han rett og slett har så mange nå at han ikke lenger har bruk for de kjedelige norske kortene, i hvert fall ikke før de endrer logo fra Sas eller Braathens til Sas-Braathens. Eller noe sånt. Jeg husker ikke; spør broren min:)

Jeg skal altså hjem igjen, til et eller annet sted i Møre og Romsdal hvor jeg går på skole og skal leve i min vante hverdag, langt vekk fra hovedstadens kjas og mas, som jeg jo kommer til å savne - utvilsomt. Likevel tror jeg det altså blir godt å komme hjem til seg selv igjen, alene i stillheten, for så å møte alle klassekamerater igjen.

Og hvis jeg er heldig, kan det jo hende at det i løpet av månedene frem til sommerferien, vil være en gutt eller to som forsøker å gjøre meg lykkelig, for eksempel ved å komme bort til meg på dansegulvet og hviske inn i øret mitt: Jeg har avlyst alle avtaler, la oss nyte kvelden sammen.

Ja, jeg tror jeg har fine, sommerlige tider i vente. Gi meg lykke, gjør meg paff!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Den gode følelsen: Påskemorgen

Å våkne påskemorgen med Sting sin vakre Englishman in New York på radioen passer meg ypperlig. Å titte på klokken og vite at noen stjal én time fra meg i natt, går helt fint, bare jeg husker på at jeg får den tilbake om et halvt års tid. Å vite at det er søndag, at solen skinner, at jeg lukter godt fordi jeg har vært på badet, at huden føles myk og god, og at det er jeg som bestemmer over meg selv i dag, det er akkurat slik jeg vil ha det.

Påskemorgenen 2005 er min.

Når det er sagt, merker jeg på meg at jeg gleder meg til å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Det er ikke det at jeg ikke liker å ha fri, men det er noe med de faste rutinene som blir litt borte i slike ferier, og nå har jeg nesten fått litt nok, men selvfølgelig ikke helt alvorlig talt.

Radioen spiller Barbra Streisand med Woman in Love og ja, jeg skulle virkelig ønske, for det er noe med lyset utenfor vinduet, det er noe med musikken, hele stemningen, og at jeg har det så fryktelig godt akkurat nå at det sikkert ikke hadde skadet med litt ekstra krydder.

Ut i solen!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Suffløsen

Jeg så en fryktelig film på TV2 i går kveld. Suffløsen heter den visst. Hege Schøyen spiller suffløsen Siv som er gift med legen Fred, spilt av Sven Nordin. Altså, suffløsen Siv. Legen Fred.

Siv dyrker arbeidet sitt, og har en lidenskap for opera. Samtidig har hun en veldig naiv fremtreden og later ikke til å kunne stå på egne ben. Fred, legen, liker ikke høy musikk, banner mye, og har dessuten to barn fra et tidligere ekteskap. Det første jeg lurer på er hvordan de to møttes første gang. Det var i hvert fall ikke i Operaen. Videre er jeg nysgjerrig på hva slags forarbeid Sven Nordin har gjort for å gå inn i rollen som denne vulgære legen som ikke tåler å bli kilt: Ingen får lov til å kile meg! Har jeg ikke fortalt deg det?!

Ikke på et punkt er filmen troverdig, og det er spesielt vanskelig å tro på Hege Schøyen som ser ut til å dra på seg komikeransiktet sitt uansett hvilken rolle hun innehar. At Sven Nordin skal spille en lege er det umulig å forstå før han sitter der i hvit legefrakk og hører på sin egen kone, Siv, fortelle at hun føler seg dårlig.

Når i tillegg Freds eks-kone blir utsatt for en ulykke og Fred kommer hjem til Siv og spør henne om eks-konen kan bo hos dem en stund, uten at han - med minst 6-års utdannelse - ser noen problemer med det, blir filmen bare dum.

At jeg verken klarte å le, gråte eller tro på noe av det som foregikk i filmen, spilte tydeligvis ingen rolle med tanke på at jeg ble sittende i sofaen og forbanne meg over at noen har betalt for at den filmen ble laget. At Hege Schøyen dessuten ble nominert for Amandapris for sin rolle er til å spy av. At hun vant fire internasjonale filmpriser for rollen er til å spy blod av.

Nok om det. Jeg har hatt en fin dag. Solen skinner faktisk fremdeles over hustakene, og jeg vet at sommeren er nær. Har faktisk tråkket på tørt gress i dag. Og dessuten drukket en usedvanlig god hjemmelaget kakao (melk, kakaopulver, vaniljesukker, sukker) som jeg selv sto for.

Kan livet bli bedre? Ja, faktisk, hvis jeg tenker på at jeg ikke er en del av den virkeligheten Hilde Heier forsøker å portrettere i kvalm-kvalm-kvalm-jeg-må-spy-filmen Suffløsen:)

Åh, hvis jeg var Beathe!

Påskeinntrykk

Da jeg var mindre var påske et løfte om stengte butikker og, med mindre vi ikke reiste bort, et løfte om kjedsomhet. Skal jeg tro TV2-nyhetene, er det Asfaltpåske jeg tilbringer nå. Det passer meg utmerket. Den store forskjellen på den gang da og hver gang når, jeg mener denne gang - nå - er at påske ikke lenger er et løfte om lukkede dører. For i dag har jeg tatt på meg gåsko og tråkket ned asfalt, meter for meter, og vært vitne til høyst levende mennesker tilfeldig plassert rundt scenen. Scenen var Oslo. Kulissene var ikke stående busser og store lokaler med slukket lys. Tvert imot. Bunnpris holder åpent hele påsken. 7-Eleven, Deli de Luca, Narvesen, ymse restauranter, barer, ja, selv kinoen holdt åpen i dag, denne Skjærtorsdag. Jeg vet ikke om jeg ble overrasket over at Burger King holdt stengt, for jeg tenkte som så at de ikke selger lammeburgere, noe de derimot gjør i Torggata. Og påske handler vel gjerne om lam, eller gjør det egentlig det?

Er jeg kulturløs? For påsken handler ikke om noe som helst. Ikke om Jesus. Ikke om lam. Det handler ikke en gang om hyttetur på ski. Det handler rett og slett bare om god gammeldags fri og sofaliv. Og jeg takker Gud for det. Takker i hvert fall. Jeg elsker fri.

Det er ikke sent, men jeg er trøtt. Møtet med Ida i går varte mye lenger enn forventet. Vi koste oss glugg ihjel, og ble mer eller mindre beruset etter såvidt tre halvlitere øl. Det var egentlig ikke meningen å konsummere alkohol, men det ble bare slik. Kaffe fristet oss bare ikke. Vi fjaset og fant ut at livet er ganske sjarmerende. Vi smilte og vi lo, helt til det var klokken som lo av oss. Tiden løp og vi kunne ikke ta den igjen, brisne og sjarmerende som vi jo var. Derfor våknet jeg i morges med et lite tidshat. For det er for tidlig å stå opp klokken 9 på det vi fremdeles velger å kalle helligdag. Likevel skjedde det. Og siden har jeg altså tråkket på asfalt og vært mer eller mindre fysisk aktiv. Nå er jeg sliten, jeg er trett, og vurderer sterkt å legge meg ned i sengen med søte, deilige Espen Lind i ørene.

In other news:
Jeg har meldt meg inn i Imperfektum og er svært fornøyd med det. Dette som følge av det Hjorthen har valgt å kalle Lexigate.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Brask & Bram, Big Little Sister

Det er lovlig sent, som de sier, og siden det er påskeferie har jeg vitterligen lov! Jeg har tråkket på asfalt i hele dag. Nå er jeg sliten og trøtt. Det er vel derfor jeg har tenkt å sove nå, og drømme litt om Espen Lind.

Skal bli med foreldrene mine til Sverige i morgen, på harrytur. Blir vel litt shopping. Håper jeg klarer å styre unna nikotinen. Litt alkohol kan jeg derimot unne meg selv, det synes jeg. Spesielt med tanke på alt oppstyret rundt denne bloggen på kort tid. I den forbindelse henviser jeg leseren til å lese både Andreas sitt farvel med nettdagbok, samt Hjortens farvel. Takk for støtten, gutter! Tonje har også skrevet noen ord om meg her.

Jeg håper virkelig noen tar initiativ til å starte et nytt samlingspunkt for norske bloger.

Men nok om den saken. La brask være bram. Jeg må få i meg noen timer søvn før jeg går løs på nok en onsdag i mitt lange liv. Bil tur-retur Sverige. Café med Ida. Ja, i morgen - som forøvrig allerede er i dag (snakk om tjuvstart) - har en hel del høner å plukke med meg.

Hjelp, jeg tror jeg har onsdagsfeber. Jeg får ikke sove!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Tirsdag truer

Jeg vet ikke om jeg hadde for mange tanker i hodet på en gang i natt, men det var vanskelig å sove. På et eller annet tidspunkt må jeg likevel ha falt i dyp søvn, for jeg våknet i ti-elleve tiden i morges og var rimelig sikker på at solen utenfor vinduet mitt var onsdagspynt. Aftenpostens morgenutgave fortalte meg noe annet. Det er ikke sikkert tirsdag vil meg noe spesielt, men det kan jo godt hende jeg vil den noe. Viljen ligger i mine hender.

Det er noe med øynene til Espen Lind. Ikke på den skumle Bertine Zetlitz måten, men på en mer Don Quijote måte, tenker jeg. Og stemmen hans, om ikke fløyel, så i det minste som en fjær mot navlen. Det kiler! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lyttet til albumet, men yndlingssporet mitt er nummer fem: Life Will Turn Around.

Come on girl, lift your head, don't be sad, it's gonna get better.

Jeg håper han har rett. Og jeg tenker at sangen er til meg og at Espen ser på meg med de snille øynene sine. Jeg tror han har rett, for i morgen skal jeg møte Ida på Majorstuen. Vi skal gå på café, drikke våre brune drikker fra pene kopper og være urbane. Det er egentlig litt deilig å være tilbake i byen og jeg ser frem til å fjase med henne. Vi smiler, vi ler, betaler våre altfor dyre koffeinholdige drikker og lar det være med det. Onsdagen kan godt komme nå, hvis den vil, men jeg mistenker at den ikke har så veldig lyst helt ennå, enda jeg er en snill pike.

Videre ser jeg at publikum er født, for det florerer nærmest av kommentarer på mitt forrige innlegg, og det er jeg glad for. Kanskje trenger jeg ikke nettdagbok.no likevel? Kanskje det er Lexidh som trenger meg? Jeg kan kanskje passe på kattene hennes? Jeg lover å være snill.

Nå skal jeg ut og lufte meg litt. Det er forøvrig seks dager siden jeg tok en sigarett. Ikke at jeg noen gang har kalt meg "røyker", men det hadde vært godt med en Barclay nå. Jeg tror likevel jeg skal klare å motstå fristelsen og i stedet holde meg til en marsipanpølse fra Narvesen.

Ønsker alle lesere en riktig fin dag:)

Åh, hvis jeg var Beathe.

nettdagbok.no

I dag er jeg både glad og sint på en gang. Ja, det er faktisk mulig. Jeg er glad fordi jeg har vært i byen med min mor. Vi har shoppet og tatt til oss all sol vi har kunnet, og det har i det hele tatt vært kjempekoselig. Jeg er glad i Oslo. Og Oslo er glad i meg.

Den jeg derimot ikke er så veldig glad i er nettdagbok.nos diktator Lexidh. Følgende er å lese på nettdagbok.no sine sider:

Kan jeg bli med?
Ja, hvis du oppfyller følgende krav:

• Du har allerede en nettdagbok du skriver i! Om du ikke har dette, se her.
• Du har plassert en link tilbake til http://www.nettdagbok.no/ på selve
  dagboksiden, eller på en underside som ligger maksimum ett klikk unna
  dagboksiden. Link til denne undersiden skal i såfall være godt synlig på
  dagboksiden.
• Du skriver på norsk.

Lexidh skriver i en kommentar under mitt forrige innlegg at hun ikke vil la meg registrere meg på nettdagbok.no med denne liksomblogen. Lexidh er altså den som bestemmer hvordan en blog ser ut. Hun er også den eneste som bestemmer på nettdagbok.no - greit nok. Dog sier hun: jeg følger de interne reglene som allerede var der da jeg tok over nettdagbok. Hvis det foreligger slike regler, kan det kanskje være en fordel å legge dem ut for offentligheten, slik at man slipper flere forsøk på å registrere det Lexidh kaller for temabloger - eventuelt liksombloger/bogusbloger.

Vi kommer her tilbake til debatten rundt hva en blog egentlig er (les litt hos Tonje her). For min del er en blog ikke noe annet enn et interaktivt medium hvor man med enkelhet kan spre sine ord, noe vi alle har forskjellige motiver for å gjøre. Lexidh satte spørsmålstegn ved min motivasjon for å skrive i denne bloggen med følgende kommentar: (...) jeg synes det er helt latterlig å bruke tid på slikt (...) og du kan ikke regne med å heve så mange øyenbryn med det du skriver likevel (...) Med andre ord mangler Lexidh noe vi godt kan kalle for litterær empati. Fordi hun ikke kan sette seg inn i min situasjon, vil hun heller ikke akseptere den, og finner det for godt å sensurere den for omverdenen, ved å ikke la den få plass på nettdagbok.no, hvilket hun har rett til å gjøre fordi hun har ansvaret for siden, men hvilken rett? En juridisk rett, greit nok, men moralsk rett - i den forstand at hun velger bort sider hun mener andre kan finne frem til på egen hånd. For det må sies at nettdagbok.no har en særstilling i den norske blogverdenen i dag, selv om Lexidh selv hevder det finnes langt flere lignende sider - som attpåtil aksepterer såkalte temabloger - hvorpå jeg spør henne hvor disse sidene er og hun svarer: husker ikke url, du får google. En kommentar som i seg selv sier sitt.

Det er flere faktorer som spiller inn i min motivasjon for å skrive denne blogen. Det første er selvfølgelig at jeg vil skrive - jeg elsker å skrive. En annen faktor er at jeg ønsker å utforske mitt indre, ved å skrive som om jeg er en annen, eller rettere sagt være en annen i mine ord. Dette søker jeg å få til ved å blande fiksjon med fakta. Alle hendelser du leser om i blogen vil være reelle, men sett fra et semifiktivt synspunkt. Det er dette som plager vår kjære Lexidh. Kanskje er hun en litt for enkel person som ikke evner å se verdien i slike forsøk, eller kanskje er det jeg som har for mye tid til rådighet. Det spiller til syvende og sist ingen rolle. Det som virkelig er av betydning, er om det finnes et publikum; et spørsmål det blir vanskelig å svare på når Lexidh på sett og vis setter en sperre for det potensielle publikumet, fordi de ikke vil finne denne siden listet på nettdagbok.no - det synes jeg er synd.

Jeg vil nå forsøke å google meg frem til andre sider som ligner nettdagbok.no og se om de vil ta imot denne blogen for hva den er. Hvis det er et lesende publikum der ute, kommentér innleggene, lag liv, for frøet er plantet.

Åh, hvis jeg var Beathe!

nettdagbok er ikke for bogusdagbøker
- Lexidh

Påskeferie

Ingenting er så godt som å være hjemme hos familien, få litt oppvartning, og ikke minst kunne møte venninnene sine igjen. Dessuten er det noe sjarmerende over denne byen når det nærmer seg vår. Ja, det er ingen tvil om at dette blir årets beste påskeferie, hehe.

Tok bussen opp. Fra Møre til Oslo. Naturen som fløt forbi vinduet mitt var uimotståelig vakker, og jeg hadde fin musikk i ørene og koste meg, men jeg har likevel bestemt meg for å ta flyet tilbake over påskehelgen, for det er noe med at jeg godt kan bruke de reisetimene til helt andre ting, som for eksempel å se etter noen kjekke gutter.

Nok om det. Mamma har lovet meg et skikkelig festmåltid i dag. Og det gleder jeg meg til. Er alltid så koselig når mamma lager god mat. Da hender det seg at pappa sniker til seg et smil også. Brødrene mine har reist bort til familie og venner, så det er bare meg igjen her, med pappa og mamma, og det er akkurat som i gamle dager og det er koselig.

Senere i kveld skal jeg ut med noen venninner. Kanskje tar vi en tur på kino, café og muligens noen glass vin der før vi svinger oss ut i det yrende, blinkende liv innenfor et av byens mange diskotek. Det gleder jeg meg til, spesielt siden det er tre måneder siden jeg så de sist.

Vel, påskeferien er et faktum og jeg må ut og handle med mor. God påske alle sammen!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Skole og middagsmat

Jeg vet ikke hvordan jeg klarer det, men å stå opp tidlig er noe jeg har blitt virkelig flink til den siste tiden, til tross for at jeg har et medfødt sovehjerte. Våknet rundt halv syv og tok meg god tid til en liten frokost, endog en enkel en: tre brødskriver med trøndefår og to glass melk. Man tar det man har, som de sier.

Skoledagen var fin. Mange som har tatt seg tidlig påskeferie og det gjør i grunn ingenting, snarere tvert imot, det er som om klassemiljøet blir proporsjonalt bedre etter hvor mange som forsvinner fra den. Rart med det. Håper det fortsetter slik. Bare en dag igjen til påskeferie nå! Gleder meg!

Har satt på potetene. Var på butikken rett etter skolen og kjøpte meg rogn av alle ting. Det har jeg ikke hatt på mange år, men jeg tenkte jeg skulle prøve det i dag. Koker poteter, steker rogn, legger ved noen oppskårede skiver sitron, agurk og har litt remulade på siden av tallerkenen. Tror det blir et virkelig kosemåltid.

Ellers er det ikke stort å si, jeg ser solen har hengt seg fast på himmelen, og håper den blir der en stund til, for hvis det er én ting jeg liker, må det være solen! Den gjør meg så fryktelig glad og bringer tilbake mange gode minner.

Livet kan nesten ikke bli bedre, skjønt jeg er litt redd for å si den typen ting, med tanke på at en av guttene i klassen påpekte her forleden at jeg er en virkelig gladjente. Han sa det som om det var en dårlig ting, og det virket som om han ikke kunne forstå at jeg er genuint glad hele tiden. Sånn er det med gutter. De forstår ingenting. Vel, ham om det. Nå skal jeg i hvert fall kose meg med middagen og hvis jeg er heldig er det noe morsomt på TV jeg kan titte på mens jeg sitter og spiser.

Blir vel trening senere i kveld, hvis jeg bare husker å bestille spinningtime. Ha en fin dag alle sammen (kjære nye lesere:)

Er litt morsomt å lukke et parentes med en smiley, da er det som om den ikke er lukket likevel. Hihi.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Begynnelsen

Jeg er en gutt i 20-årene. Denne bloggen er inspirert av ymse bloger på nettet, skrevet av unge, glade piker som skriver om ingenting. Innholdet er basert på ting i min egen hverdag med fokus på slike ting jeg tror jenter i min alder er interessert i. Det er ikke fordi jeg ikke liker jenter at jeg skriver dette, heller ei fordi jeg liker jenter, selv om det er hva jeg gjør: jeg liker jenter. Men jeg avskyr en del av dem likevel. Og jeg setter dem i bås.

Bort! Vekk!

Åh, hvis jeg var Beathe!