Leonardo DiCaprio, Idol og Kjæresteting

Kjæresten min lånte The Aviator på DVD (Sone 1) av en film-entusiast kompis han har. Og sammen satt vi og koste oss med rødvin og en fem-retters (egentlig: veldig mye Coca Cola og take-out) mens vi lot oss fange av de bevegelige bildene på tv-skjermen. Det er en fryktelig lang film og vi måtte ta en pause midt i fordi han måtte tisse og en venninne ringte. Da han kom tilbake fra do skar han noen provoserende grimaser for å liksom hinte om at jeg snart måtte legge på røret og slutte å legge ut hist og hint om hvor fin Leo er, selv med fullskjegg og påsminkede tredje grads forbrenninger. Jeg kan ikke noe for det, men jeg kan ikke legge fra meg minnene fra tenårene med Leo i storformat på veggen, først som Romeo og senere som Jack Dawson. I grunn er det litt som om han følger etter meg (og de andre) i det at han, som meg, har forlatt ungdommen og tredd inn i de voksnes rekker. Han er en eldre, men fremdeles ung, mann nå, en moden skuespiller - en god en sådan, vil jeg bemerke. Ja, jeg liker virkelig gode gamle Leo. Han holder seg godt og jeg er altså ikke lei.

Men kjæresten min er lei, eller gikk lei i går kveld, etter tre timer med Leo og min manglende evne til å skjule min beundring for denne vakre guttemannen. Heldigvis er han ikke langsint, eller skal jeg si: heldigvis er han bare en gutt. For det var ikke mye som skulle til for at han skulle glemme hele filmen og Leonardos vakre vesen. Et kyss og han er hekta. Kjæresten min, altså. (Men sikkert Leo også.)

Det han derimot ikke klarer å glemme eller slutte å irritere seg over er det faktum at Ali gikk ut av Idol på fredag. Jeg trodde egentlig det var jeg som var den mest Idol-frelste av oss to, men det viser seg at han er minst like engasjert i opplegget som meg, til tross for flere spydige kommentarer angående min Idol-titting i løpet av de siste månedene. Når det er sagt, har jeg en krypende mistanke om at det er hans mannsjåvinistiske vesen som kommer til uttrykk ved at han egentlig er snurt over det faktum at det er to jenter i finalen denne gangen. Han er ikke så glad i kvinnelige vokalister, og jeg kan kanskje forstå ham godt, og jeg synes kanskje ikke Jorunn og Tone er de sterkeste kandidatene til en Idol-finale, men det er ikke stort å gjøre med det hele, bortsett fra slike tiltak som kjæresten min og kompisene hans iverksetter ved at de - dog i det skjulte - boikotter hele Idol ved å unnlate å se den kommende finalen. Søt er han i hvert fall. Og altså fremdeles min egen. Bare min.

Takket være det faktum, at han - og bare bare han - er min - og bare bare min - betyr det ingenting at det i dag regner utenfor vinduet mitt, og ikke bare utenfor, men faktisk også på vinduet, fordi regnet reiser i en diagonal linje i dag. Uansett, det gjør meg ingenting, at det regner. Det gjør meg ingenting at det er søndag. Ingenting kan plage meg i dag, ikke de store tingene (det være seg en krig på et annet kontinent eller en utstemt Idol-deltaker) og absolutt ikke de små tingene (som dette regnet og en nabo som spiller Aphex Twin veldig høyt). Det gjør meg ingenting, fordi klokken er litt over halv åtte og når den slager åtte (to ganger fire slag), kommer han - han som kanskje ikke har kjæreste, men som i det minste vet om én (én er meg) som blir fryktelig lei seg hvis denne (altså meg) hører om det. At han ikke har kjæreste, altså. Og hvorfor det? Fordi jeg er kjæresten hans. Og han er kjæresten min.

Slik er det.
Åh, hvis jeg var Beathe!

Kort om kjærlighet

Kjæresten min dypper sjokoladen, en Hobby, ned i drikkeyoghurten med kirsebærsmak. Han smiler mens han gjør det og det drypper av sjokoladen når han presser den opp mot munnen min og jeg åpner den og smaker og det er himmelsk. Med munnen former han de tre ordene man ikke kan si, ikke fordi det er vanskelig, men fordi de ikke høres sanne ut når de blir sagt. Det er kanskje Hotel Cæsar syndromet. Det er kanskje språkets feil. Men i det han former ordene med munnen og smaken av Hobby og kirsebæryoghurt blir tolket av den sensoriske nervebarken min, er jeg i himmelen og jeg hører ordene hans - de tre ordene han altså ikke uttaler høyt ved hjelp av stemmebåndet - et sted i hodet mitt fordi jeg ikke er her, men der!

Jeg forblir der en stund og griper meg godt fast med neglene før jeg begynner å skli, lenger og lenger ned, mot bakken og treffer den med et brak. Men det gjør ingenting, for der venter kjæresten min og han smiler fremdeles og han vet hvor jeg har vært og hva jeg gjorde der. Han vet det er hans fortjeneste og han vet det er fordi det ikke bare er han som både tenker og mener de tre ordene, men det er også jeg. Det er kjærlighet og det er ditto kjærlighet i retur.

Åh, hvis jeg var Beathe!