Hei lørdag

Usj, lørdag allerede. Jeg var ingensteder i går, og gjorde derfor ingenting nevneverdig. Dette resulterte i at jeg havnet i sengen rimelig tidlig, forsåvidt uhyre tidlig til å være fredag (helg, hallo), men kjedsomhet kan drive enhver til vanvidd.

Hva skjer så?

Lørdag overrasker meg allerede klokken 07. Øynene mine slår seg opp og nekter å lukke seg igjen. Jeg snur meg over på magen og legger puten over hodet, men til ingen nytte. Jeg nynner en eller to sanger. Jeg tenker på fine gutter. Jeg kaster puten i frustrasjon, noe som bare resulterer i at fjernkontrollen til TV'n faller i gulvet og formerlig eksploderer i den forstand at batteriene flyr til hver sin kant av rommet. Var ikke annet å gjøre enn å stå opp da nei.

Hva gjorde jeg så?

Jeg sto opp. Hallo lørdag!

Hva nå?

Jentefest i kveld. Det kan bli kos, hvis jeg ikke sovner etter det første glasset. Jeg tror jeg er pent nødt til å finne på noe lurt så jeg kan ta en liten middagslur utover dagen, og liksom komme i form til kvelden. Kanskje stikke en tur på trening. Ja, det var en idé.

Vel. Hvorfor fortelle alt dette?

For å fylle minuttene. Jeg kjedet meg, ok? Jeg ville bare si det. Det går bedre nå. Takk, kjære dagbok :-)

Åh, hvis jeg var Beathe!

Lenge leve unge mennesker!

Fy faen!

Han roper. Han er fem centimeter fra hodet mitt og roper. Jeg lurer først på hva slags idiot dette er, før jeg lurer på hva han har drukket, for det lukter ikke spesielt godt av ånden hans, og nå vil han kline.

Fy faen som du kler dette rommet!

Et flott kompliment, kan jeg tenke i ettertid, og det er vel kanskje noe i det de sier om in vino veritas, men akkurat der og da, alle forhold tatt i betraktning (hans dårlige ånde ett av disse forhold), hørte jeg ikke et kompliment, men følte trommehinnen på grensen til å sprenge. Jeg var kanskje ikke hundre prosent edru selv, men jeg var såpass at jeg forsto at dette var mitt cue, som de sier. Mitt cue for å stikke.

Noen timer tidligere hadde vi vært på en fest i en noe mørk bule. Det var en venninne av meg (DU VET HVEM DU ER) som hadde invitert meg, og lovet meg at dette skulle gå så bra så, jada, ingen gærninger her, neida. Men hvem var det som var så heldig å møte på en underlig skrue som bar navnet Fridtjof. Bare navnet burde jo ha sendt ut noen signaler, men jeg hadde drukket, og jeg kan ikke nekte for at han var fin å se på. Svart bustete hår på et vakkert ansikt med blå øyne man kunne drømme seg bort i. Og det var noe med overleppen hans. Den tiltrakk meg, jeg kan ikke helt forklare det, men noe var det, og jeg likte oppmerksomheten han ga meg. Likevel var det ikke et genialt trekk å takke ja til en invitasjon hjem til ham. Jeg unnskylder meg nok en gang med at jeg hadde drukket og at han var ustanselig fin!

Fine Fridtjof og lille, søte Beathe på vei til et bokollektiv som skulle vise seg å romme mange fargerike rom, ikke spør meg hvorfor. Rommet hans var turkis, og det var vel fordi jeg var ikledd en grønn kjole og blå perler, at han serverte sitt kompliment, men dette rommet, og badet som jeg allerede hadde besøkt, fortalte meg noe om at de som bodde her (jeg håpet jo at det var flere enn bare Fine Fridtjof) ikke var helt som oss andre, hvem nå enn vi er.

Jeg må gå.

Jeg prøvde å si det med en mild stemme, så han ikke skulle tenne på alle plugger og bli fra seg av sinne eller noe, man vet jo aldri med disse gærningene. Men Fine Fridtjof ble ikke sint, han reagerte nærmest ikke, men sa i stedet at det var helt greit, at jeg var fri til å gå når som helst, det var ikke som om han skulle holde meg kidnappet eller noe, og så lo han en alldeles vidunderlig latter. Jeg spurte ham om han hadde noe å drikke, helst vann eller Farris, og han smilte og forsvant, og var tilbake på et blunk, med et glass hvis innhold bruste, samt raslet på grunn av isbitene han så omtenktsomt hadde lagt i bunnen. Jeg takket ham og drakk alt i en slurk. Han tygget nå på en tyggis, og jeg tenkte at ånden hans ikke kunne være så gal nå lenger, for han var så fin, og jeg fikk det for meg at det ikke kunne skade å kysse ham litt. Jeg tok selvfølgelig fullstendig feil. Det vil si, ikke fullstendig feil, for ånden hans var blitt bedre, så der hadde jeg rett, men det skadet nok å kysse ham bare litt, for litt ble til mer, og bare kyssing ble til noe annet, og for å gjøre historien kort og ikke så altfor pirrende for den skjøre leser, våknet jeg neste morgen i sengen ved siden av nakne Fine Fridtjof. Problemet var at jeg ikke visste hva jeg følte. Var jeg glad? Var jeg lei meg? Angret jeg? Nei, jeg angret ikke, absolutt ikke, det var godt, det var riktig, og unge mennesker må få leve. Lenge leve unge mennesker!

Jeg skrev en lapp til ham og la den i sengen, før jeg gikk på badet og fikk kledd på meg og stelt meg litt, før jeg kom ut på gaten og praiet en drosje og kom meg hjem. Det er noen dager siden nå, og han har fremdeles ikke ringt, men det er helg nå, og nye muligheter byr seg. Jeg sier det igjen: lenge leve unge mennesker!

Åh, hvis jeg var Beathe!