Indianersommersøndag
Det er ikke mange fjær å se, men det er en indianersommersøndag, og ordet er like langt som det er fint. Si det høyt: Indianersommersøndag.
Det er indianersommersøndag og jeg sitter her og hører på Guns 'N' Roses av alle ting. Det var i grunn ikke meningen å mimre, for jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til denne gruppen - trodde jeg. Men så viser det seg at idet jeg setter på Appetite for Destruction, som en kompis har vært så snill å låne meg, begynner følelser og blande seg med tankene. Små glimt fra barndommen dukker opp, og disse glimtene fortoner seg som små støt av forelskelse. Gode sådan.
Andreas het han visst. Foreldrene var skilt og faren hans jobbet i forsvaret, jeg aner ikke hva han gjorde der, men han var i hvert fall mye borte, og Andreas satt mye alene hjemme. Jeg husker godt den første gangen han spurte om jeg ville bli med ham hjem og se Top Gun. Jeg ante ikke hva det var for noe, men han forklarte meg at dette var en film, en actionfilm ispedd noe romantikk. Javisst, det kan jeg gå for. Det gjorde jeg i hvert fall den gang. Og der satt vi da, to store små barn, tett inntil hverandre, foran denne filmen, med saft og kjeks. Jeg kan ikke si jeg forsto mye av den filmen, jeg tror ikke en gang jeg likte den, men jeg likte å være der, i sofakroken, og saften smakte champagne og livet var søtt. Det var da han ville spille musikken han likte. Og selv om jeg ikke kan huske å ha bitt meg merke i det den gang, skjønner jeg nå at det må ha vært låter fra dette albumet. Låter som Welcome to the Jungle, Paradise City, Sweet Child O' Mine og Anything Goes, for de svir litt; ja, du vet, den bittersøte svien. Og jeg finner det merkverdig godt.
Slik kan altså en fullstendig vilkårlig indianersommersøndag arte seg.
Oh won't you please take me home!
Åh, hvis jeg var Beathe!
Det er indianersommersøndag og jeg sitter her og hører på Guns 'N' Roses av alle ting. Det var i grunn ikke meningen å mimre, for jeg har egentlig aldri hatt noe forhold til denne gruppen - trodde jeg. Men så viser det seg at idet jeg setter på Appetite for Destruction, som en kompis har vært så snill å låne meg, begynner følelser og blande seg med tankene. Små glimt fra barndommen dukker opp, og disse glimtene fortoner seg som små støt av forelskelse. Gode sådan.
Andreas het han visst. Foreldrene var skilt og faren hans jobbet i forsvaret, jeg aner ikke hva han gjorde der, men han var i hvert fall mye borte, og Andreas satt mye alene hjemme. Jeg husker godt den første gangen han spurte om jeg ville bli med ham hjem og se Top Gun. Jeg ante ikke hva det var for noe, men han forklarte meg at dette var en film, en actionfilm ispedd noe romantikk. Javisst, det kan jeg gå for. Det gjorde jeg i hvert fall den gang. Og der satt vi da, to store små barn, tett inntil hverandre, foran denne filmen, med saft og kjeks. Jeg kan ikke si jeg forsto mye av den filmen, jeg tror ikke en gang jeg likte den, men jeg likte å være der, i sofakroken, og saften smakte champagne og livet var søtt. Det var da han ville spille musikken han likte. Og selv om jeg ikke kan huske å ha bitt meg merke i det den gang, skjønner jeg nå at det må ha vært låter fra dette albumet. Låter som Welcome to the Jungle, Paradise City, Sweet Child O' Mine og Anything Goes, for de svir litt; ja, du vet, den bittersøte svien. Og jeg finner det merkverdig godt.
Slik kan altså en fullstendig vilkårlig indianersommersøndag arte seg.
Oh won't you please take me home!
Åh, hvis jeg var Beathe!
postet av 'Beathe' @ 14:21
0 kommentarer
