Gutten min

Nei, jeg skal ikke fortelle deg hva han heter og jeg skal ikke en gang beskrive for deg hvordan han ser ut, for de ordene har jeg ikke på lager, men se for deg den fineste gutten du kan se for deg, og så er han sånn cirka like fin som det. Vel, ikke nødvendigvis så fin, men ikke langt unna, det er i hvert fall sikkert.

Det jeg i stedet vil fortelle deg, er hvor søt han er med meg. På fredag, etter Idol, satt jeg meg ned foran maskinen og slo på MSN og et vindu åpnet seg og det var gutten min og en chat utfoldet seg sånn cirka slik:

Gutten din sier:
Hei søte, deilige jenta mi!

Beathe sier:
Hei!

Gutten din sier:
Har du sittet der og tittet på idolene dine nå da? Rimelig mettet og lei nå vel?

Beathe sier:
Hehe, ja, nå vil jeg bare ha deg:)

Gutten din sier:
Og det skal du få. Kommer du over eller? Eller skal jeg komme over til deg?

Beathe sier:
Det er opp til deg, vennen...

Gutten din sier:
Jeg kommer til deg jeg, det er ikke akkurat så ryddig og koselig hos meg som det er hos deg;)

Beathe sier:
Hehe, ok, kom da, jeg venter:)

Gutten din sier:
Tro meg, jeg er allerede på vei!

Fredagskvelden ble fin. Lørdagsmorgen ble finere. Jeg våkner av solskinn som bryter seg inn gjennom gardinene og jeg synes jeg kan høre fuglene kvitre, men det er fuglekvitter som ikke ligner fuglekvitter jeg har hørt før. Jeg rister litt på hodet og forstår at det ikke er fuglekvitter, men lyden av bestikk som danser med hverandre. Gutten min er på kjøkkenet og gjør sitt beste for å stelle i stand en lørdagsfrokost og jeg tror nesten ikke det kan være sant, men i det jeg tråkker ut på kjøkkenet i mine turkise tøfler, forstår jeg at det absolutt er sant. Om det ikke er det peneste frokostbordet jeg har sett (oppskåret kneipbrød på brødfjøl, diverse pålegg fremdeles i pakningene, en kartong melk, en kartong juice, to av mine kjedeligste tallerkener, to glass og bestikk), om det ikke er slik jeg ville ha gjort det (duk, stearinlys, nykokt kaffe, pålegget ut av pakningene, gjerne noen finere tallerkener og dessuten nystekte rundstykker jeg har liggende i fryseren), så er det i det minste søtt gjort, det er gjort av kjærlighet, det er ekte og velment, og det er gutten min som står for det hele. Jeg smiler henrykt og jeg tror han er litt stoltere enn det er belegg for, men hva gjør vel det når han er verdens fineste gutt og attpåtil min egen?

Ja, helgen ble en fin helg. Selv om jeg ikke fikk vært sammen med gutten min på søndag fordi han skulle på guttetur med noen kompiser, ble den fullbyrdet av en koselig sms utpå kvelden. Dessuten klarte jeg fint å underholde meg i finværet. Jeg tok sykkelen ut på vift, og svettet noen perler jeg ikke kan lage smykke av, før jeg - etter å ha mottatt søt, søt, søt sms fra min, min, min gutt - sovnet og falt inn i en dyp, forførerisk drømmetilstand.

Verden er søt, jeg tror jeg er det også, det forteller han meg i hvert fall, og jeg er nok forelsket atter en gang.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Jeg rekker ikke skrive tittel her

At man kan blogge fra et bibliotek står ikke for meg som noe stort eller en gang spennende, men det er tydelig at han ved siden av meg synes det er ufattelig spennende å myse bort på skjermen min, her jeg sitter i full offentlighet og bretter meg ut. Det er altså ikke stort, ikke spennende, men det er interessant at jeg finner det noe ubehagelig at han sitter der og leser, når han like gjerne kan lene seg tilbake og bare vente til jeg er ferdig, for så å lese det fra sin egen maskin rett etter at jeg har trykket på knappen som bestemmer at nå kan alle få lov til å lese.

Hvorfor det er sånn, aner jeg ikke.

Hva jeg vet er at solen skinner gjennom vinduet i taket og at den frister meg, og det er fint, for jeg lar meg friste, og snart er jeg der ute igjen, men jeg føler det er på tide med en oppdatering.

Jeg sitter altså på et biblitotek og det er en grunn til det. Kanskje er det fordi jeg ikke er hjemme, og kanskje er det fordi jeg er ute. Det forklarer ikke så mye, men det er i hvert fall to nokså like forklaringer, formulert på litt forskjellig vis. Sånn kan man gjøre det. Slik er det nå blitt gjort.

Inni hodet mitt romsterer noen tanker om hva jeg bør få ned i dette innlegget før tiden min renner ut, men fordi jeg ikke presterer godt under stress, er jeg nødt til å unnlate å nevne så veldig mye om at jeg for eksempel var på kino her en dag og så filmen Hotel Rwanda og at den var sterk og jeg ble beveget av den og den satte sine spor. Videre er jeg nødt til å unnlate å nevne at jeg har møtt noen, en som ikke bare er snill og grei, men også veldig herlig og sånn cirka akkurat min. Ikke nok med det, men jeg rekker ikke å si så mye om at jeg har gått til anskaffelse av en sykkel og at jeg har syklet på den og latt meg inspirere til å skrive en litt morsom historie som jeg håper kan bli en roman, men som nok kanskje bare blir en novelle.

Ikke nok med det. På bussen her forleden, satt jeg bak en gutt og en jente. Det var tydelig at de ikke kjente hverandre, for de begynte plutselig å snakke, liksom forhøre hverandre - navn, alder, sivilstand, arbeid/skole og så videre. Det tok liksom ikke slutt. Det var en fryktelig fjasete jente og en særdeles beskjeden gutt. En morsom kombinasjon med andre ord. Hun snakket om hvordan hun en dag ville bli politi, men at hun innerst inne ikke trodde noe på det. Han mente hun burde tro. Hun lo. Han smilte kanskje, jeg vet ikke, jeg satt bak dem som sagt. Hun lo altså, og fortalte at hun kanskje hadde litt lyst til å bli skuespiller, og så nevnte hun en haug med norske skuespillere og norske filmer hun likte. Han hadde verken hørt om skuespillerne eller sett noen av filmene hun nevnte. Men han nevnte noe om teaterhøgskolen. Hun bare fortsatte. Med ett var det fengselsbetjent hun ville bli, men hun kunne nok ikke det, for hun hadde en tendens til å forelske seg i folk veldig lett. Da fant de sammen ut at hun kanskje ikke passet til noe som helst. Men mange barn skulle hun ha. Og så måtte hun gå av bussen. De sa farvel - uten å utveksle mobiltelefonnummere. Rart med det.

Og nå løper tiden ut. Jeg løper ut i solen.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Vårfeberen

Ingen fest på meg i kveld virker det som. I stedet ligger jeg i sengen med feber og veksler mellom å høre på radio og å sovne til radio. Forsøkte å lese litt tidligere, men det begynte å svi i øynene og så rant det tårer, som da kom i veien for ordene på siden. Det er ikke morsomt å være syk, spesielt ikke når det er helg og man gjerne skulle vært ute med de andre. Det er dessverre ikke mye å gjøre med det.

Det er uansett typisk meg å tro at vår er sommer og dermed kle av meg for mye klær på en gang og ende opp med et anfall av vårfeber. Det går antakeligvis over i løpet av morgendagen, men jeg forstår ikke at jeg ikke kan lære av mine feil. Aldri, aldri, aldri! Typisk! Snufs.

En nettside som heter bloggblogg har intervjuet meg, og kan hende de legger ut intervjuet på et tidspunkt. Uansett er det litt morsomt å føle seg som en kjendis. Flaks for meg at ikke paparazziene står utenfor her og knipser i vei. Det hadde ikke blitt et vakkert syn, *nys*. Så du det?

De sier at det er vann som hjelper, men det tror jeg ikke noe på. Jeg har helt innpå med vann i dag, men det virker som det bare renner rett ut igjen, for det er ikke måte på med tissepauser jeg har hatt i dag. Ikke for det, sengen blir litt ensformig i lengden, og et avbrekk på toalettet gjør meg ikke mer enn at jeg må gå den avstanden det er mellom her (rommet) og der (badet). Nå er det dog på tide å flytte seg herfra (maskinen) og dit (sengen), for jeg merker at jeg blir litt svimmel av dette og nå begynner det vel snart å svi i øynene igjen, og jeg tror ikke jeg vil ha tårer på tastaturet, skjønt de treffer vel først armen min og størkner der og legger fra seg sin kjente saltsmak. Malapropos; jeg har litt godtesyke også, føler på meg at jeg hadde gitt mye for en melkerull, men siden jeg ikke har noe slikt liggende, får jeg trøste meg med at det sikkert ikke hadde gjort meg noe godt likevel og bare endt med oppkast.

Jaja, seng, here I come. Trøst meg, for jeg er vakker og varm... vel, noe sånt.

Åh, hvis jeg var Beathe!