Hvis jeg var Beathe

lørdag, oktober 04, 2008

Når det ene overskygger alt det andre

Han forlot meg for fem dager siden. Vi satt på en restaurant og han hadde allerede gitt meg et forvarsel. Dagen i forveien sendte han en sms. Det sto: I morgen blir dritt. Da hadde vi allerede planlagt restaurantbesøket, og jeg undret meg over hva han mente. Hvorfor sier du det, skrev jeg. Fordi jeg må, svarte han. Jaha, tenkte jeg. Og så begynte magepinen. Den natten sov jeg dårlig.

Nå overskygger dette ene alt annet. Jeg tar meg i å sjekke Facebookprofilen hans hvert femte minutt. Jeg ringer ham altfor ofte (han sa: du kan ringe meg når du vil) og jeg sender meldinger. Han svarer og det er jo fint, men jeg blir paranoid og tror ikke egentlig at han ønsker all oppmerksomheten. Ikke nå. Han sier han er glad i meg, at det er ting han må finne ut. Det er ingen annen. Neivel. Men jeg tror det ikke. Han sverger. Jeg tror det ikke. Det gjør bare vondt inni meg, og jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det, og mine forsøk på å finne distraksjoner mislykkes totalt. Det eneste som har hjulpet meg så langt er jobben. Jeg jobber mye. Jeg ber om ekstravakter og får noe, og det hjelper så mye, men kanskje er det bare en kortsiktig løsning, for med en gang jeg kommer hjem er alt ved det samme og smerten er tilbake og jeg sliter. Jeg sliter så jævlig, kjære verden. Jeg lugger meg i håret, men selv om det svir i hodebunnen er det magepinen som tar overhånd og jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater meg selv og jeg hater livet mitt. Og likevel vet jeg at jeg ikke må gjøre nettopp det. Fornuften forteller meg akkurat hva jeg bør tenke, gjøre og føle. Men hjertet henger ikke med. Jeg fikser det ikke. Jeg har en smerte i sjelen og den går ikke bort.

Hvorfor gjorde han dette mot meg? Han sier han føler seg jævlig. Men jeg føler meg jævlig. Han ber meg ikke om å hate ham, og jeg skulle bare ønske jeg klarte det, men jeg fikser det ikke. Jeg er så glad i ham og jeg vil ha han tilbake! Men det får jeg ikke. Ikke nå. Kanskje senere, sier han. Jo, men hva har skjedd med meg senere? Når er senere? Jeg er så redd for å bli en jeg ikke vil være! Jeg er redd, ja, det er hva jeg er. Redd for ensomheten. Og trist er jeg. Og deprimert er jeg. Men selvsagt ikke deprimert nok til å få hjelp hos en profesjonell. Det gjenstår bare å hjelpe seg selv, men jeg orker det ikke nå.

Nå sjekker jeg Facebookprofilen hans igjen. Han skriver at han er trøtt etter trening. Så jævlig trivielt! Hvordan klarer han det? Han får meldinger på veggen sin. Folk sier hei, og han svarer. Jeg orker det ikke! Jeg sender sms. Han svarer. Jeg ringer. Han svarer. Jeg føler meg uønsket. Han sier jeg ikke er det. Bare ring, sier han. Ja, jøss!

Hvis det ikke dreper meg, hva da?
Åh, hvis jeg var Beathe!