Der to liv møtes; Skildring

Mellom tunge fjell i et av Norges vakreste landskap i mitt livs vakreste høst satt jeg i en buss på vei ingensteds og konverserte med en ikke så alminnelig pike med snertne lepper og intense øyne. Samtalen hadde en stund stagnert rundt et tema jeg ikke kunne så fryktelig mye om, og jeg begynte å ane en tomgang før den plutselig tok en ny vri og penset inn på noe jeg virkelig interesserte meg for, og som det altså skulle vise seg at denne piken interesserte seg minst like mye for, om enn på en litt annen måte enn meg selv, men likefullt interessert og fullstendig med på min egen tankegang, dog på sin måte, lik jeg hadde min måte, for slik er det mellom mennesker som måtte mene, tro og vite at de forstår hverandre. Det foregår ting på flere plan. Og sånn må det vel også være. Om det ikke er så, lot jeg det i hvert fall være slik, for noe annet ville neppe gitt større mening enn at bussen akkurat i det øyeblikket stanset uten å åpne dørene, omringet av en Europavei fullstendig blottet for trafikklys eller Stopp-skilt. Vi så på hverandre, Beathe og jeg, hun smilte noe skjevt og jeg vet ikke hvordan jeg reagerte på dette, men vi var allerede i gang med vår dialog, så det spilte ingen rolle. Vi konverserte om de tingene som opptok oss, og dette midt i et landskap som ikke kan beskrives med noe annet ord enn nettopp dette: poetisk.

Bussen rullet etterhvert av gårde på sin vei, og ettersom jeg begynte å forstå at dette ville bli min siste samtale med Beathe - joda, det var også min første; må det ikke være slik? - begynte hjertet å slå en tanke raskere enn normalt og kanskje til og med noe raskere enn strengt talt nødvendig. Det slo meg nemlig at jeg ikke kunne ty til noen av de mest kjente metoder for å forlenge et tilfeldig bekjentskap, slik som å be om et telefonnummer eller til og med utlevere sitt eget. I stedet ble jeg sittende fast i et forsøk på å trekke ut vår muntlige aktivitet i det lengste, men alle som har sittet på en buss, vet at det aldri er langt igjen, med mindre man har blærespreng og kaldsvette. Det hadde jeg ikke. Og med den lyden alle busspassasjerer blir vant til, nemlig denne nærmest toglignende lyden TSCHH, giret bussen ned og trillet så altfor sakte til at den kunne være på vei til noe som helst sted annet enn dette siste stopp for hvem det nå måtte være. Og hvem annen måtte det vel være, enn denne Beathe som satt ved min side?

Idet mitt hjerte spratt opp i halsen på meg, fikk jeg kjenne Beathes nakne hud mot min egen. Det var selvfølgelig ikke noe annet enn en vennskapelig klem, men det er ikke så rent lite det heller. Imidlertid var dette også det nærmeste vi kom noen form for intimitet. Hun reiste seg opp, og fordi Beathe satt nærmest vinduet, måtte også jeg reise meg, selvfølgelig (nettopp fordi det måtte til) med en begynnende reisning sprengende bak den ikke så altfor trangtsittende denimbuksen. Vi hadde allerede tatt våre farvel i denne ene vennskapelige klem, og jeg hadde ikke tydd til noen metode for forlengelse av vårt vennskap, heller ei hadde jeg hintet frempå om at noe slikt var ønskelig, og derfor ble det slik det måtte bli, nemlig tomhet og livslede - i et tidsrom begrenset til resten av den vakre bussturen.

I retrospekt er det vanskelig å forklare hva det var med denne Beathe som får meg til å huske denne bussturen så tydelig, så klart, men det en tanke ikke kan forklare, kan ikke et hjerte forstå, og kanskje betyr det ikke meget mer enn nettopp intet. Likefullt ønsket jeg å dele med Beathes lesere denne skildringen av dette rent tilfeldige krysningspunktet mellom to menneskeliv.

Åh, hvis hun bare var Beathe.