Ullsokker

Det er nesten flaut å ha det så bra som man kan ha det. Ja, det må jeg si. Ikke fordi jeg ikke klarer å sette pris på det, men fordi det er så mange grusomme skjebner. Uff, nei, det var ikke dette jeg ville si. Jeg tror jeg kan hjelpe verden, ikke redde den, men gjøre mitt. Jeg skal også gjøre det. Og i mellomtiden, altså, mellom her og der, kan jeg bare nyte at jeg har det bra, slik som i dag.

Jeg er ute med en venninne. Vi drikker Cola, røyker, snakker sammen på en fin og trivelig café. Omringet av søte gutter. Herlig, tenker jeg. Og det er høstvær midt i januar. Genialt, tenker jeg. Koselig, sier hun. Søtt! Klokken tikker mot ni og jeg blir kald og fuktig på føttene. Jeg sier jeg vil hjem, og hun synes det er greit. Vi går til hvert vårt. Jeg kommer inn døren, hiver av meg skoene, drar av meg sokkene, finner noen nye, ser på disse nye sokkene og tenker: jøss, helt friske, nyvaskede sokker. Bare mine. Drar dem på føttene mine og supplerer med et par ullsokker. Og det er nok. Jeg har det fantastisk. Føler på følelsen av at føttene sakte varmes opp mens jeg ser på rundstykkene i ovnen som er på akkurat samme sted. Sakte varmes de opp. Jeg tar dem ut etter tolv minutter og spiser dem med makrell i tomat og har det bare bra.

Jeg har det bare bra jeg, tenker jeg, skriver jeg, sier jeg. Og smiler.

Det er nesten flaut, men det er da vitterligen ikke flaut. Og jeg må få lov til å ha det bra. Jeg bor i verdens vakreste, rikeste, herligste land. Jeg har det så bra at jeg må si det. Det er min plikt!

La oss ha det bra sammen (åja, jeg vil ha det bra med deg)!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Når det ene overskygger alt det andre

Han forlot meg for fem dager siden. Vi satt på en restaurant og han hadde allerede gitt meg et forvarsel. Dagen i forveien sendte han en sms. Det sto: I morgen blir dritt. Da hadde vi allerede planlagt restaurantbesøket, og jeg undret meg over hva han mente. Hvorfor sier du det, skrev jeg. Fordi jeg må, svarte han. Jaha, tenkte jeg. Og så begynte magepinen. Den natten sov jeg dårlig.

Nå overskygger dette ene alt annet. Jeg tar meg i å sjekke Facebookprofilen hans hvert femte minutt. Jeg ringer ham altfor ofte (han sa: du kan ringe meg når du vil) og jeg sender meldinger. Han svarer og det er jo fint, men jeg blir paranoid og tror ikke egentlig at han ønsker all oppmerksomheten. Ikke nå. Han sier han er glad i meg, at det er ting han må finne ut. Det er ingen annen. Neivel. Men jeg tror det ikke. Han sverger. Jeg tror det ikke. Det gjør bare vondt inni meg, og jo mer jeg tenker på det, jo verre blir det, og mine forsøk på å finne distraksjoner mislykkes totalt. Det eneste som har hjulpet meg så langt er jobben. Jeg jobber mye. Jeg ber om ekstravakter og får noe, og det hjelper så mye, men kanskje er det bare en kortsiktig løsning, for med en gang jeg kommer hjem er alt ved det samme og smerten er tilbake og jeg sliter. Jeg sliter så jævlig, kjære verden. Jeg lugger meg i håret, men selv om det svir i hodebunnen er det magepinen som tar overhånd og jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater meg selv og jeg hater livet mitt. Og likevel vet jeg at jeg ikke må gjøre nettopp det. Fornuften forteller meg akkurat hva jeg bør tenke, gjøre og føle. Men hjertet henger ikke med. Jeg fikser det ikke. Jeg har en smerte i sjelen og den går ikke bort.

Hvorfor gjorde han dette mot meg? Han sier han føler seg jævlig. Men jeg føler meg jævlig. Han ber meg ikke om å hate ham, og jeg skulle bare ønske jeg klarte det, men jeg fikser det ikke. Jeg er så glad i ham og jeg vil ha han tilbake! Men det får jeg ikke. Ikke nå. Kanskje senere, sier han. Jo, men hva har skjedd med meg senere? Når er senere? Jeg er så redd for å bli en jeg ikke vil være! Jeg er redd, ja, det er hva jeg er. Redd for ensomheten. Og trist er jeg. Og deprimert er jeg. Men selvsagt ikke deprimert nok til å få hjelp hos en profesjonell. Det gjenstår bare å hjelpe seg selv, men jeg orker det ikke nå.

Nå sjekker jeg Facebookprofilen hans igjen. Han skriver at han er trøtt etter trening. Så jævlig trivielt! Hvordan klarer han det? Han får meldinger på veggen sin. Folk sier hei, og han svarer. Jeg orker det ikke! Jeg sender sms. Han svarer. Jeg ringer. Han svarer. Jeg føler meg uønsket. Han sier jeg ikke er det. Bare ring, sier han. Ja, jøss!

Hvis det ikke dreper meg, hva da?
Åh, hvis jeg var Beathe!

Bulle sløver i solen

Her sløver Bulle i solen. Og det samme gjør jeg. Det er deilig med sommer og det er deilig med fri. Jeg sløver med en god bok og jeg sier ikke hvilken - ikke ennå - og jeg renser tankene og det er deilig og jeg vet jeg lever og jeg vet jeg har det bra, for det er sommer nå, og enda litt til.

God sommer ønskes fra
Åh, hvis jeg var Beathe!

Aftermath

I natt danset jeg på asfalt, linoleum og vinyl! Grünerløkka var min scene, livet var mitt spill. Med T og typen var vi på en uformell barturné og drakk drink etter drink. Jeg husker ikke alle navnene jeg drakk, men jeg kan fremdeles føle bivirkningene. Det gjør ingenting, for det var virkelig verdt det. Jeg hadde på meg en gammel svart kjole fra H&M som muligens er på grensen til å være vulgær i sin (mangel på) lengde. Men jeg følte meg bra, og jeg hadde det bra.

Utrolig varmt var det også, og guttene gikk i åpne skjorter og jeg druknet i vakre fjes og kropper. På dansegulvet danset jeg med T, we go way back, og det var tydelig at vår entusiastiske dans hadde en reell smitteeffekt på resten av gulvet, for det tok av etter hvert. En gutt la til og med an på meg, og jeg lot ham få leke seg litt, men ikke for lenge. Jeg kan se for meg at hvis han hadde hatt en blogg, ville det stått noe sånt som: Jeg hadde henne i min hule hånd, og så - poff - she was gone. Hihi.

Nei, jeg må legge meg nedpå. Jeg hadde tenkt å skrive noe mer, men jeg klarer det ikke. Jeg drikker vannglass på vannglass og har skrudd bordviften på full guffe. Naboungene skriker og later ikke til å ha noen ansvarlige foreldre akkurat i disse morgentimene en varm søndag i Juli. Jeg forstår dem. Det er greit. Men jeg må sove, jeg må sove denne hodepinen vekk! Og jeg må drømme, bare litt til, om dans på høye hæler med spotlights og the audience's full attention!

Åh, hvis jeg var Beathe!

Parken, den med gresset og solen.

Jeg våknet av en diger maskin i dag. Den bråket noe forferdelig, og jeg bannet, ja, jeg gjorde det. Men så ombstemte jeg meg. Jeg ville ikke være sur i dag. Jeg vil jo være glad! Jeg reiste meg opp i sengen og hoppet to-tre ganger før jeg hoppet ut av sengen og landet mykt på gulvet - jeg lander alltid mykt, det er det beste jeg vet. Gulvet var ganske kaldt og det er deilig for ute er det noe helt annet enn kaldt.

Nå har jeg tenkt å ta på meg de fineste sommerklærne jeg kan finne i skapet mitt og gå ned til parken, den med gress og busker i, og mange kjekke gutter med bare overkropper. Og solen steker meg brun og deilig. Jeg gleder meg, men jeg må finne en bok og jeg må finne et håndkle og solkrem.

Jeg har forresten en innrømmelse å komme med. For noen uker siden fikk jeg smake snus av en jente på jobben, en sånn Moccasak, og nå er jeg så smått blitt avhengig. Har en lilla boks i vesken min as we speak, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. For et par dager siden våknet jeg med bittelitt vondt i tannkjøttet og var overbevist om at jeg hadde fått tannkjøttkreft. Jeg blir nok veldig engstelig litt for fort.

Kom på en ting til. Jeg har, som mange andre, skaffet meg iPhone. Fikk det for halvannen uke siden. Nå skal jeg fylle på med litt ny musikk før jeg går ned i parken. Hvis du som leser dette er en kjekk gutt og du vil møte meg der, er det jeg som er snart brun, med en lilla boks på høyre siden og en brun bok på venstre siden. Håndkleet mitt (jeg har funnet det frem nå) er et digert MLP-håndkle. Jeg tør ikke fortelle hva MLP er. Jeg er tross alt over tretten. Men vi sees.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Sluttet å skrive?

For to år siden skrev jeg at jeg hadde sluttet å skrive. Jeg løy ikke. Jeg sluttet faktisk å skrive. Men hva skjedde? Jeg brakk benet, møtte en type som bedro meg, og søkte en jobb jeg aldri fikk. Jeg er ikke arbeidsledig nå, det går bra med benet, men jeg er fremdeles single, og får altfor lite oppmerksomhet. Jeg trenger oppmerksomhet, helst den samme oppmerksomheten som Blondinbella får, og jeg vil også ha mitt eget wikipediaoppslag. Det vil jeg!

Men hva er det som skjer med venninnene mine? De går i barndommen. K har begynt å leke med de små ponnyene sine igjen, og hun snakker om dem hele tiden, akkurat som i gamle dager. P er forelsket for ørtende gang, og snakker ikke om annet, og hun minner meg om den gangen hun var fjorten. Herregud, det er snart ti år siden. Vel, ikke ti år, selvsagt ikke, men ikke langt unna (JEG BEGYNNER IKKE Å BLI GAMMEL!).

Hvor finner jeg drømmegutten? Hvordan? Jeg trenger oppskriften. I bytte har jeg oppskriften på verdens beste vafler (med svært få kalorier). Denne varmen gjør meg gal. Og jeg vil så gjerne ri.

Åh, hvis jeg var Beathe!

Slutt.

Jeg har sluttet å skrive. Nå bare puler jeg. Vil du pule? -> barebeathe@gmail.com

Hei lørdag

Usj, lørdag allerede. Jeg var ingensteder i går, og gjorde derfor ingenting nevneverdig. Dette resulterte i at jeg havnet i sengen rimelig tidlig, forsåvidt uhyre tidlig til å være fredag (helg, hallo), men kjedsomhet kan drive enhver til vanvidd.

Hva skjer så?

Lørdag overrasker meg allerede klokken 07. Øynene mine slår seg opp og nekter å lukke seg igjen. Jeg snur meg over på magen og legger puten over hodet, men til ingen nytte. Jeg nynner en eller to sanger. Jeg tenker på fine gutter. Jeg kaster puten i frustrasjon, noe som bare resulterer i at fjernkontrollen til TV'n faller i gulvet og formerlig eksploderer i den forstand at batteriene flyr til hver sin kant av rommet. Var ikke annet å gjøre enn å stå opp da nei.

Hva gjorde jeg så?

Jeg sto opp. Hallo lørdag!

Hva nå?

Jentefest i kveld. Det kan bli kos, hvis jeg ikke sovner etter det første glasset. Jeg tror jeg er pent nødt til å finne på noe lurt så jeg kan ta en liten middagslur utover dagen, og liksom komme i form til kvelden. Kanskje stikke en tur på trening. Ja, det var en idé.

Vel. Hvorfor fortelle alt dette?

For å fylle minuttene. Jeg kjedet meg, ok? Jeg ville bare si det. Det går bedre nå. Takk, kjære dagbok :-)

Åh, hvis jeg var Beathe!